Tekst til foreldre

 
 

  • Barnas liv 1: Trygghet

  • Barnas liv 2: Øving

  • Barnas liv 3: Konflikt

  • Barn som er redde

  • Barn som utagerer

Barnas liv 1: Trygghet

Velkommen til dette kapitel om barneliv - og trygghet.

Som foreldre er vårt største ønske at barna våre skal ha et langt, trygt og lykkelig liv. Samtidig vet vi at livet kan være vanskelig.

Det viktigste vi kan gjøre for barna våre – det er å hjelpe dem til å bli flinke til å tenke seg om – for det er det de trenger når de møter noe i livet som er vanskelig.

Selvfølgelig er dette fordi tanker er de kraftigste verktøyene som finnes i verden. Tankene våre skaper alt i livene våre. Vi bruker tankene våre hele tiden – når livet er lett og når livet er vanskelig.

Heldigvis er det også gøy å leke med tanker. Når man ofte leker med tanker med et barn, forsterkes de positive effektene inne i barnets hjerne. Det er som å få vitaminpiller ... Et stk. tanke-medisin.

***

I lydfilen om Tanker i Basis tema er det redskaper som barn enkelt kan lære å bruke – f.eks. de små lekene med lyse og mørke tankebobler – som symboliserer de gode og de farlige tankene i livet.

Og Historien om Tankenes hus. Vi vet at mange barn synes det er gøy å lage en tegning av sitt Tanke-Hus. Det spiller ingen rolle hvordan tegningen er – det viktige er barnets fortelling om tankene i huset, for det er det som forankrer denne viktige forståelsen av tanker i barnets hjerne.

Basis-lydfilen om den Tenke-Hjernen og Alarm-Hjernen, og lydfilen om følelsen av å være alene, er super relevant når vi prater om å beskytte barnet når livet virkelig er vanskelig.

***

I denne lydfilen dykker vi ned i mer praktiske detaljer om hvordan du kan skape et trygt liv for barn.

Den viktigste faktoren for et barns trygghetsfølelse er vår egen trygghet som foreldre. Så når vi gjør alt vi kan for å ta vare på oss selv og hverandre som voksne, da er det svært beskyttende for barna. Derfor er Tenksom viten for voksne også svært relevante for barns sikkerhet.

 

Tanker er usynlige hendelser inne i hodet vårt. Når barn er 3-5 år er hjernen så utviklet at de gradvis oppdager at det foregår noe usynlig og veldig spennende inne i deres eget hode og inni hodet til andre mennesker. Det betyr – så å si – at de kan lese sine egne tanker og forstå at andre mennesker også har tanker.

Små barn kan ikke tenke tanker om tanker på samme måte som vi voksne kan. Men når de er sammen med voksne som tydelig bruker sine tanker, lærer de seg gradvis å tenke seg om. De lærer det på akkurat samme måte som når de lærer språk.

Når vi prater med et spedbarn forstår ikke barnet et eneste ord av det vi sier – men de lærer språk ved å høre språk – helt automatisk. Og allerede veldig tidlig – faktisk allerede i siste del av svangerskapet, hvor barnet kan kjenne igjen foreldrenes stemmer – får barnet en følelse av hvordan språket er bygget opp – og hvordan stemningen er i samtalen når mor og far prater sammen. 

La oss se litt inn i hjernen. Tankene våre lages rett bak pannen – i den fremre delen av hjernen, som vi kaller Tenke-Hjernen. Inne midt i hjernen – midt mellom ørene, er Alarm-Hjernen – som holder øye med alt som er farlig eller ubehagelig.

Ubehagelige og farlige situasjoner aktiverer Alarm-Hjernen. Da blir den tenkende hjernen satt på lavbluss. Selvfølgelig er det bra at Alarm-Hjernen tar over når det virkelig er fare på ferde. Da er det ikke tid til å tenke på alle mulige forskjellige ting – du må fokusere og reagere – raskt – med kamp eller flukt for å ta vare på deg selv.

Det er også viktig at Alarm-Hjernen kan huske farlige situasjoner slik at du kan være forberedt på å ta vare på deg selv god tid i forveien dersom du støter på en situasjon som ligner på den farlige.

Det absolutt farligste et menneske kan oppleve er – følelsen av å være alene. Langt tilbake i tid, da vi levde ute i naturen, overlevde et barn bare fordi det ble beskyttet av foreldrene. Hvis barnet ble borte fra foreldrene – eller ble kastet ut av familien sin, ville barnet raskt dø av sult, tørste, varme eller kulde – eller bli spist av et rovdyr.

Den frykten er fortsatt dypt forankret i våre sinn og kropper – og det er forklaringen på at et barn som har blitt alvorlig sviktet er i psykisk livsfare. Barnets hjerne og kropp går i maksimal alarm-beredskap. Og derfor er et barn klar til å gjøre mye for å bli akseptert.

Følelsen av å være alene påvirker cellene i kroppen og i hjernen dypt. Forskning har vist at bare en halvtimes skjenn eller krangling kan forsinke tilhelingen av et sår med opptil 24 timer. Og i alvorlige tilfeller av utrygghet, mobbing, omsorgssvikt, overgrep og vold kan hjernen til et barn bli alvorlig påvirket.

Hvis et barn føler seg alene, kan det utvikle seg en ond sirkel. Når barnets Alarm-Hjerne er slått på, kan barnet bli utagerende – eller veldig innadvendt – og gjøre ting som foreldrene ikke liker eller ikke forstår. Da kan ens foreldre-Alarm-Hjerne starte, slik at man kommer til å reagere med overveldende bekymring, skjenn eller avvisning av barnet - så barnet føler seg enda mer feil og alene. Det gjør at du som forelder også kan føle deg både utilstrekkelig, feil og alene.

Derfor er det som foreldre viktig å ta godt vare på seg selv og hverandre. Og dette er spesielt viktig hvis barnet ditt føler seg alene – for det barnet egentlig trenger i en slik situasjon – er omsorg, nærvær og beskyttelse.

Samtidig må vi selvsagt huske på at vi alle – også barn - noen ganger opplever følelsen av å være alene – i ulike situasjoner og i ulik grad. Dette er situasjoner hvor vi da trenger litt ekstra omsorg, tilstedeværelse og beskyttelse.

Det er lett å se om et barn er i fare for å føle seg alene. Det er:

Barn som har problemer med å forstå verden og hverdagen de lever i

Barn som føler seg annerledes og føler at det ikke er rom for deres unike egenart

Barn som er veldig sensitive og har alarm-atferd

Barn som opplever skjenn og mobbing - eller er vitne til at andre blir skjelt ut og mobbet

Barn som har opplevd alvorlig tap og sorg

Barn som bekymrer seg

Barn som klandrer seg selv når de gjør feil

Barn som har vanskeligheter med å leve sine egne liv, men lever gjennom livet til foreldrene, eller søsken, eller venner.

Barn som lever i en kultur hvor det er stort fokus på å være best – å lykkes – f.eks. på skolen. Mange barn er gjennomsnittlige i de fleste skolefagene, og disse barna kan risikere å ikke føle seg bra nok hvis bare de dyktigste vurderes som gode nok.

 ***

Nå vil jeg gjerne lese et brev som kunne vært skrevet av et eldre barn eller en tenåring. Det kan til og med være et uttrykk for følelsene til et lite barn som ennå ikke kan uttrykke seg.

Brevet illustrerer det jeg nettopp har fortalt om – hvordan både barnets Alarm-Hjerne og våre foreldre-Alarm-Hjerne kan selv-starte slik at det blir vanskelig å forstå hverandre:

 

Kjære familie

Jeg trenger din hjelp

Jeg vil ikke være opprørt eller sint
Når jeg blir sint eller trist, er det fordi Alarm-hjernen er påslått.
Noe føles utrygt for meg.

Det er ikke feil. Det er ikke noe galt med meg.
Min Alarm-Hjerne prøver bare å ta vare på meg.

Noen ganger merker du kanskje ikke at jeg føler meg utrygg.
Du ser kanskje bare at jeg er sint eller trist.

Når du ikke forstår hvorfor jeg reagerer som jeg gjør, 
da kan du bli bekymret og usikker 
slik at din Alarm-Hjerne slår seg på 
og du kjefter på meg, avviser meg eller ekskluderer meg.

Og du kan føle at du ikke er god nok.

Hver gang din Alarm-Hjerne reagerer, blir min Alarm-Hjerne mer følsom,
som gjør at selv små ting kan få meg til å reagere.

Jeg trenger at din tenkehjerne slått på.
Jeg trenger din fred, omsorg og beskyttelse.

På den måten kan du hjelpe meg å tenke gode tanker igjen. 

Vi er forskjellige fra hverandre.
Så det som føles utrygt for meg, er kanskje ikke utrygt for deg.

Jeg må snakke med deg om det som får meg til å føle meg usikker.
Da kan vi finne ut hvordan vi hjelper meg og trener hjernen min, så jeg blir glad og sterk igjen.

 

Barnas liv 2: Øving

Velkommen til denne lydfilen om å være barn - og å øve seg.

Noen ganger kan et barns Alarm-Hjerne bli overfølsom, slik at et barn blir redd eller sint uten spesiell grunn. Hvis et barn blir utsatt for sjokkerende og voldsomme hendelser, øker det naturligvis risikoen for at Alarm-Hjernen blir overfølsom.

Vi er født med Alarm-Hjerner som har ulik følsomhet. Derfor kan tilfeldige små hendelser i uheldige tilfeller gjøre Alarm-Hjernen overfølsom.

Ubalanse i Alarm-Hjernen skyldes ofte utrygghet i hverdagen – typisk på grunn av kjefting, latterliggjøring, mobbing – eller bare det at man ikke blir sett og forstått som den man er – slik at man føler deg annerledes.

Og – det motsatte – overbeskyttelse. Alarm-Hjernen oppfatter overbeskyttelse som flukt – som et tegn på fare. Så overbeskyttelse aktiverer Alarm-Hjernen. Det blir selvforsterkende.

Derfor må vi prøve å finne balansen mellom overveldende situasjoner og overbeskyttelse. Det er ikke alltid lett. Nøkkelen til å finne balansen mellom overveldende situasjoner og overbeskyttelse, er å finne passende utfordringer. En passende utfordring er noe du kan gjøre hvis du anstrenger deg litt.

Når Tenke-Hjernen og Alarm-Hjernen får en passende utfordring - ikke for stor og ikke for liten, så kan Tenke-Hjernen styre Alarm-Hjernen slik at den ikke aktiveres uten grunn. Når du har mestret en vanskelig situasjon, sender Tenke-Hjernen en melding til Alarm-Hjernen: "Det var da ikke så farlig og vi mestret det bra" – Dette betyr at barnet kan møte lignende situasjoner med mer ro i sinnet, så han eller hun er klar for nye steg.

Det sier seg selv at en utfordring må passe til barnets alder og evner.

Dette er slik man utvikler selvtillit – ved å oppdage at det er noe man får til. Det er den følelsen som bringer en frem til eventyr og suksesser i livet.

Et barn kan først lære å løse problemer og utfordringer når det foregår i trygge omgivelser, hvor man alltid har lov til å øve seg og lov å feile underveis – og at man alltid får oppmuntring og hjelp når det er noe som er vanskelig.

Det er viktig for alle mennesker – og spesielt for barn - å føle seg verdifulle – at andre mennesker trenger en, at man kan være til nytte for andre i livet.

Små barn opplever at de er verdifulle for andre når de får tilpassede oppgaver og plikter som de må løse fra tidlig alder. Da lærer de at oppgaver og plikter er en naturlig og uunngåelig del av livet.

Et interessant eksempel på passende utfordringer er risiko-lek. Forskning har vist at barn trenger lek, som de synes er litt farlig – selv om det egentlig ikke er farlig. Det lærer dem å håndtere frykt i passende doser og reduserer risikoen for at de utvikler fobier senere i livet.


Hvis et barn har et alvorlig problem, reagerer Alarm-Hjernen og barnet reagerer - enten med kamp: blir utagerende og aggressivt. Eller med flukt: - og blir redd og innadvendt og isolerer seg.

Derfor kan man være helt sikker på at når et barn reagerer, så er diagnosen: At situasjonen ikke er en passende utfordring. I de aller fleste tilfeller er det ikke barnet som trenger en diagnose og en behandling – det er situasjonen som trenger en diagnose og en behandling.

Når et barn møter en situasjon eller oppgave som er for vanskelig, må situasjonen selvsagt deles inn i tilstrekkelig små og enkle steg slik at barnet kan overskue det. Noen ganger kan det være veldig små skritt – men det er helt i orden det også. Det viktigste er å gjøre noe. Som en generell regel skal man aldri gi opp. For når du gir opp, tolker Alarm-Hjernen det som flukt og fare – og da blir det bare vanskeligere neste gang å gjøre noe med det som er vanskelig. I lydfilen Barn som er redde, finnes det en rekke viktige eksempler på akkurat hva som kan gjøres i slike situasjoner.

Denne måten å gjøre ting på – steg for steg – er selvsagt det som kalles å øve. Barn er født med lysten til å øve seg. Et ett år gammelt barn som prøver å reise seg og stå og gå, gjør noe som faktisk er veldig vanskelig. Hver gang barnet prøver, faller det på baken igjen. Barnet må prøve det mange, mange ganger før det lykkes. Det interessante er at barnet aldri gir opp – barnet blir ikke opprørt eller irritert eller lei – det er bare naturlig og spennende og morsomt – barnet prøver tålmodig om og om igjen – barnet vil øve.

Tenk om det lille barnet sluttet å øve seg på å stå oppreist etter kanskje bare tre forsøk - og så tenkte for seg selv: "fy søren – dette er vanskelig - det er tydeligvis umulig - vel, ikke noe å gjøre med det. Da får jeg bare fortsette å krype på alle fire for resten av livet".

Så hvorfor er det noen barn som – når de blir eldre – ikke lenger synes det er gøy å øve seg? Det er rett og slett fordi barnet hatt for mange nederlag underveis eller opplever at det å øve ikke er viktig i seg selv.

Det er viktig gjennom hele livet at vi opprettholder og utvikler lysten til å øve på det som er vanskelig – i skolen, under utdanning, på jobben og i samvær med andre mennesker.

Så – hvordan stimulerer og opprettholder vi lysten til å øve? Det er minst tre enkle ting vi kan gjøre:

For det første kan vi gi passende utfordringer. Når man øver deg og oppdager at man kan noe man ikke kunne før – når man lykkes blir det gøy og da vil man ha mer.

For det andre å gi ros. Det er naturlig å rose når noen lykkes. Men det er like viktig å gi ros når noe feiler – nemlig ros for å øve.

La oss ta et eksempel: Se for deg et barn som øver på noe som er for vanskelig for ham – han lykkes ikke. Han blir sint og gir opp. Da sier faren til ham: Det er greit gutten min, jeg skjønner at du er sint og lei deg. Du har prøvd så mange ganger men har enda ikke fått det til. Men vet du hva – jeg synes du er helt fantastisk – fordi du fortsetter å øve selv om du ikke får det helt til. Og det er nettopp derfor du lykkes på et tidspunkt og blir veldig god på det.

– Det var veldig god hjelp fra en far.

På den negative siden vet vi at skjenn, latterliggjøring, skuffelses-ytringer, mobbing, manglende interesse og utålmodighet – er giftig for lysten til å øve.

For det tredje kan vi lære av det vi gjør feil. Når vi øver lærer vi av det som lykkes og vi lærer av feilene vi gjør underveis. Folk som virkelig lykkes, de har eksperimentert mye underveis, de har gjort mange feil og de er ikke redde for å mislykkes. De ser ikke på feil som nederlag, men som hendelser der man kan lære noe nytt og bli nysgjerrig på nye muligheter.

Derfor er det ekstremt viktig å utvikle et samvær med barn, der det er helt naturlig og helt i orden å gjøre feil. Det skaper tryggheten og tilfører det motet som trengs for å fortsette å eksperimentere og øve. Det er på denne måten at et barn virkelig blir vellykket på alle områder av livet.

For å illustrere dette med øvelse vil jeg fortelle en liten historie om en gutt som har øvd på noe som virkelig er viktig. Det er Historien om gutten som skjøt en tanke:

Denne gutten ble fylt av en tanke som var så tung at den nesten var umulig å leve med.

En dag trakk han pusten dypt og pustet sakte ut den tunge tanken gjennom munnen. Fordi den tunge tanken nå var borte, kjente han en ro i kroppen og fikk øye på de vanlige tankene han kjente fra før og som han kunne bruke til noe.

Men den tunge tanken hang i luften rett foran ham og i løpet av noen sekunder fløy tanken inn i hodet hans igjen og fylte alt slik at han ikke kunne se seg selv.

Han prøvde gang på gang, sakte og grundig, å blåse tanken ut og vekk – og hver gang hjalp det litt, men bare for en kort stund.

Derfor knep han en dag øynene nesten helt sammen, for bedre å se tanken i luften foran seg. Med blikket skjøt han noen spesielle tanke-piler etter tanken, men oppdaget til sin overraskelse at tanken umiddelbart flyttet på seg, slik at den ikke ble truffet. Men gutten var klar over at dette var en viktig og farlig jakt, og det var noe han kjente til, så derfor fortsatte han å øve med tanke-pilene sine, og han oppdaget at han ble bedre og bedre.

Etter en stund var han så god at han faktisk traff den tunge tanken – og plutselig ble den til et minne han kunne legge ned i minne-boksen sin til de andre gode og dårlige minnene som hører livet til. Av og til åpnet han boksen og så på minnene sine uten at det ble farlig. Gutten fortalte venner og familie om den vellykkede jakten. Alle kunne se at han nå var seg selv igjen, fri og glad. Han ble en stor tanke-jeger og forteller.

Barnas liv 3: Konflikt

Velkommen til denne lydfilen om barneliv - og konflikter.

La oss for et øyeblikk forestille oss et spedbarn som skriker av full hals. Det som da føles naturlig å gjøre er å trøste barnet: “så-så lille venn ... ja, det er ikke hyggelig ... mamma og pappa hjelper deg ... mamma og pappa tar seg av deg ... det blir bra igjen ... det er greit ... det er greit ..."

Inne i barnets hjerne er det totalt blå-blink i Alarm-Hjernen. Men når barnet oppdager at mor og far tar det med ro, skjer noe slikt som dette i barnets Alarm-Hjerne: Vel ok … det er tydeligvis ikke så farlig som jeg trodde – mor og far er jo ikke redde – de tar det med ro … da trenger ikke jeg å være redd heller …

Når vi tar det med ro, skrur vi på en bryter langt inne i barnets hjerne. Vi skrur ned følsomheten til barnets Alarm-Hjerne slik at barnet lærer å tåle seg selv når det har det vanskelig.

På den annen side - hvis mor og far også går i alarm fordi de blir overveldet av barnets gråt - og for eksempel gråter eller skjeller ut barnet - da skjer det noe helt annet i barnets hjerne – slik som dette: Huffa-meg… dette må være farlig - når mamma og pappa reagerer slik. Med en slik reaksjon skruer vi bare opp følsomheten i barnets Alarm-Hjerne slik at barnet blir enda mer sårbart.

… alt dette gjelder selvfølgelig hele veien opp gjennom barndommen.

Det er ikke alltid lett å holde seg rolig når barna våre "går av skaftet" eller er lei seg. Vi kan lett gå i alarm-beredskap når barnet vårt er i alarm-beredskap – og det er slik det skal være. Fra naturens hånd er et barneskrik i bunn og grunn et signal om potensiell livsfare, noe som skal bringe oss som foreldre i alarm slik at vi kan beskytte barna våre. Og vi er naturlig nok designet for å strekke oss langt for å beskytte våre barn og møte deres behov. 

I moderne tid møter vi til og med behov som ikke er reelle behov.

Tenk deg at du står med et krevende, hysterisk og høylytt gråtende barn i en butikk. Det kan virkelig være en utfordring å kontrollere sin egen Alarm-Hjerne i en slik situasjon - holde Tenke-Hjernen våken – være rolig - og forsøke å ta de riktige avgjørelsene i situasjonen.

Barnet opplever et stort behov for å få – et eller annet (godteri/leke) – men det kan være at vi som foreldre ikke er enige med barnet i at det er et viktig behov akkurat nå – kanskje vi til og med synes det er et falskt behov.

Barn må lære å utsette falske behov og motstå fristelser. Hvis vi bare gir etter og barnet får viljen sin – så har barnet lært at når det skriker høyt nok og lenge nok, får det alltid viljen sin. I lengden er det uutholdelig å være sammen med et menneske som kun tenker på seg selv og sine egne behov. Hvis du ikke lærte det som barn, så risikerer du å bli ensom – og dét er farlig.

Hvis du som forelder går i alarm og havner i flukt-atferd, så lar du kanskje barnet få viljen sin for å stoppe barnets utbrudd og få et øyeblikks fred – men konsekvensen er at barnet skriker igjen neste gang for å få viljen sin. Går du i alarm og bliver sint, så kan du også ende opp med å kamp-atferd og skjelle ut barnet. Det kan stoppe barnets utbrudd – men etterlater barnet med en følelse av å være alene.

Det barnet trenger når det er i alarm er rett og slett trygghet – barnet må føle seg trygg på at det er i orden å føle seg frustrert, lei seg og sint – det blir bra igjen – mamma og pappa skal passe på deg - du får ikke det du vil ha, fordi det ikke er bra for deg

Barn har det akkurat som oss voksne. Vi har nok alle erfart i livene våre - at hvis du går i alarm og får panikk er det veldig nyttig å være sammen med mennesker som kan holde tenke-hjernen våken og holde Alarm-Hjernen under kontroll. Det hjelper ikke om alle omkring deg også går i alarm og får panikk.

Når et barn er utagerende, er det svært vanlig at barnet kommer inn på rommet sitt – enten frivillig – eller etter ordre. Forskjellen er kritisk viktig.

Hvis et barn skriker - "Jeg vil ikke snakke med deg - la meg være" - og løper inn på rommet sitt og smeller igjen døren - så er det selvbeskyttelse - som en steinaldermann som gjemmer seg i hulen sin når det er en løve som er like ved. Det er ikke feil, og det er ikke en avvisning av foreldrene – det er bare barnet som handler og aktivt tar vare på seg selv.

Det samme gjelder når et opprørt barn nekter å prate eller akseptere en klem. Det er superbra at barnet har mulighet til å kjenne på seg selv og ta vare på seg selv – ved å bare forlate situasjonen et øyeblikk, slik at det kan bli ro i Alarm-Hjernen, slik at Tenke-Hjernen kan komme til, og bidra med gode tanker igjen.

Forklaringen er at i barnets Alarm-Hjerne i det øyeblikket blir mamma og pappa oppfattet på samme måte som en løve - en slik en vil du ikke prate med eller få en klem av - før det er ro i Alarm-Hjernen igjen og løve-følelsen er borte.

Dersom barnet ikke på eget initiativ velger å trekke seg, men får beskjed om å gå på rommet sitt, da kan barnet oppfatte det som en straff. Det betyr mental livsfare. Senere i livet er det en risiko for at han eller hun opplever at "når jeg har det vanskelig, er det ingen som kan hjelpe meg – og ingen kan like meg når jeg har det vanskelig". Det kan få konsekvenser for selvfølelsen og relasjonene senere i livet. Det kan være vanskelig å tørre å være seg selv og å vise følelser – av frykt for å bli mindre likt og bli valgt fra.

Et barn som har det vanskelig trenger at mamma og pappa er nære – og tålmodig og beskyttende hjelper barnet til å roe seg ned.

La meg illustrere det med et lite bilde – med et smil: Når vi kjører bil med GPS, får vi hjelp til å kjøre riktig vei – både med kartet som vi kan se på – og med en vennlig stemme som forteller oss hva vi skal gjøre underveis. Vi kan tenke oss at G-P-S er initialene til den vennlige kvinnens navn – og kalle henne Gørill Petrea Solberg. Selv om vi kjører feil, fastholder hun 100% det målet vi har satt oss – hun gir oss bare en alternativ rute å kjøre – uendelig tålmodig og vennlig – hver gang vi er på vei i feil retning. Vi kan bruke Gørill Petrea Solberg som et forbilde når barna våre er på vei i en annen retning enn den rette – hold fast 100% med uendelig tålmodighet og kjærlighet.

Jeg vil gjerne illustrere dette ved å fortelle en liten historie fra det virkelige liv. – En sen ettermiddag i et supermarked – det er mye folk og lang kø i kassen. En liten og veldig sliten jente står i kø med mammaen sin. Jenta er utålmodig og gråtende - mamma ... mamma ... jeg vil hjem ...

Moren stryker den lille jenta forsiktig over håret og sier kjærlig til henne: "Så tålmodig du er, vennen min".

Den lille jenta var alt annet enn tålmodig – men moren hjalp henne med å oppdage at hun har tålmodighet i seg – og hun kan finne den frem. Det hendte faktisk at jenta roet seg helt ned og ventet tålmodig i lag med mammaen sin.

Men noe helt annet kunne lett ha skjedd – nemlig at jenta hadde grått enda mer og hadde sagt: "nei – det er jeg i hvert fall ikke" (altså ikke tålmodig). Da kunne moren ha sagt: Det vet jeg godt - det er helt greit - vi hjelper hverandre til å finne en løsning ...

Det er i alles interesse at konflikter løses fredelig – og barn setter selvsagt pris på å bli hørt – akkurat som vi voksne gjør. Små tankevekkende spørsmål i en fredelig stund når barnet ikke er i alarmberedskap kan ofte være til stor hjelp:

Hva trenger du når du er lei deg eller sint?

Hva kan vi gjøre for å hjelpe deg - slik at din Alarm-Hjerne får litt ro og Tenke-Hjernen din kan tenke gode tanker igjen?

Trenger du å være litt alene – eller trenger du en klem og at vi er sammen?

Det hjelper barnet å tenke seg om – noe som i seg selv er bra – og man får kunnskap om hva som er bra for alle å gjøre i alarm-situasjoner. Det fungerer kanskje ikke første gang – men med øvelse oppdager barnet at det fungerer å tenke på hva som er godt å gjøre i en vanskelig situasjon – og dette vil barnet ha nytte av resten av livet.

Barn som er redde

Velkommen til denne lydfilen om barn som er redde.

I Basis-lydfilene er det generell kunnskap og inspirasjon om utrygghet, som også er relevant i denne sammenhengen. 

I denne lydfilen dykker vi ned i mer praktiske detaljer.

Det er veldig vanlig at barn blir redde. Ofte går det over av seg selv, men det kan dessverre også sette seg fast. Her er noen eksempler:

  • Barn som er redde for å gjøre noe galt – ikke være gode nok

  • Barn som får kjeft, blir mobbet og føler seg alene.

  • Barn som er redde for mørke, kryp og monstre

  • Barn som er redde for å miste mamma og pappa

La oss først ta en kort titt inn i hjernen.

Tankene våre lages rett bak pannen, i den fremre delen av hjernen - det vi kaller Tenke-Hjernen. Midt i hjernen – midt mellom ørene, holder Alarm-Hjernen til, den som holder øye med alt som er farlig og ubehagelig.

Ubehagelige og farlige situasjoner aktiverer AlarmHjernen - og den Tenke-Hjernen blir slått av. Det er selvfølgelig bra at Alarm-Hjernen tar over når det er en reell fare. Da er det ikke tid til å tenke på alle mulige forskjellige ting – du må fokusere og reagere raskt med kamp eller flukt.

Det er også viktig at Alarm-Hjernen kan huske farlige situasjoner slik at du kan ta vare på deg selv på forhånd, skulle det oppstå en situasjon som ligner på en tidligere opplevelse av noe som var farlig.

Men Alarm-Hjernen kan også bli overfølsom og overreagere, og da kan den gjøre deg redd eller sint uten grunn. Og det er slett ikke smart for Tenke-Hjernen å bli avvist når det ikke er noen reell fare på gang. 

Sjokkerende og farlige opplevelser øker naturligvis risikoen for at Alarm-Hjernen blir overfølsom. I uheldige tilfeller kan tilfeldige små hendelser også forårsake overfølsomhet i Alarm-Hjernen. I tillegg er vi rett og slett forskjellige som mennesker: noen er født med en mer sensitiv Alarm-Hjerne enn andre.

 

De vanligste årsakene til ubalanse i Alarm-Hjernen er: Vedvarende utrygghet i hverdagen på grunn av kjefting, latterliggjøring og mobbing – og det motsatte: overbeskyttelse. Alarm-Hjernen oppfatter overbeskyttelse som rømning – som er et faresignal. Derfor aktiverer overbeskyttelse automatisk Alarm-Hjernen.

Derfor bør både overveldende situasjoner og overbeskyttelse unngås så langt det er mulig. Når Tenke-Hjernen og Alarm-Hjernen får passende utfordringer – verken for store eller for små, kan Tenke-Hjernen styre Alarm-Hjernen slik at den ikke starter uten grunn. Når du har klart en vanskelig situasjon, sender Tenke-Hjernen en melding til Alarm-Hjernen: Det var ikke så farlig i det hele tatt – hvilket betyr at du kan møte lignende situasjoner med større ro i sinnet og er klar for neste steg.

Noen ganger opplever et barn først å være redd for én ting, men så smitter det over til andre ting. Risikoen er størst dersom barnet opplever at det ikke kan gjøre noe med det. Avmakt er den verste av alle opplevelser – den skremmer virkelig Alarm-Hjernen og gjør allting verre. 

Derfor er det viktig at barn som er redde, får umiddelbar hjelp av foreldrene.

Redde barn trenger å vite at selv om verden ikke er ufarlig, tar mamma og pappa seg av dem, og hjelper dem å lære å ta vare på seg selv. De må også vite at det er forskjell på fantasi og virkelighet. At vi kan forestille oss ting som rett og slett ikke kan skje i virkeligheten – eller er ekstremt usannsynlige. Vi kan forestille oss de mest fantastiske tingene og de mest forferdelige tingene. Det er slik det er med fantasien.

Samtidig er det selvfølgelig viktig å lære seg å holde seg unna situasjoner som virkelig er farlige.

Vi må også være klar over at mennesker har ulik sensitivitet. Et eksempel: Noen elsker å se skrekkfilmer, mens andre ikke tåler det i det hele tatt. Og selv om skrekkfilmer kan slå Alarm-Hjernen på full guffe hos et menneske, er det kanskje ikke nødvendig å gjøre så mye med det – du kan lett ha et godt liv uten skrekkfilmer – så skrekkfilm-angst er ikke en angst som man nødvendigvis må gjøre noe med – annet enn å la være se slike filmer.

Veldig små barn trenger først og fremst at mor og far beroliger – både verbalt og med kroppsspråk. Små barn kan lett bli redde for noe som ikke er farlig i det hele tatt. De må lære at det alltid er noe å gjøre, at ingen situasjoner er håpløse. Sammen med mamma og pappa må de sakte nærme seg "det farlige" og oppdage at det er helt greit.

Større barn kan lære å gjøre noe selv. I temaet Barn er det lydfil om tristhet, angst og sinne, med kunnskap og historier som barnet kan bruke. Vi vet at ideene i lydfilen er nyttige for mange barn og familier. Dere kan også lytte til noen av historiene - f.eks. Historien om Tankenes hus. Vi har snakket med flere hundre barn som har tegnet sitt eget Tankenes hus og lekt med hvordan de beveger seg rundt i Tankehuset sitt – ut av et rom med mørke tanker og inn i et trygt og fint rom med gode tanker.

Her er noen andre ideer:

Fortell barnet om Alarm-Hjernen og hvordan man kan hjelpe den til å slappe av, slik at den ikke starter unødvendig. La barnet tegne eller bygge sin egen Alarm-hjerne - slik barnet forestiller seg at den ser ut inne i hodet sitt. Snakk med barnet om når Alarm-Hjernen slår seg på – på godt og vondt – og lek med ideer til hva som kan gjøres når alarmen går. Det gir barnet forståelse og kontroll over en viktig del av sitt indre liv – Alarm-Hjernen.

Tren på dyp og rolig pust med barnet – også små barn. Det er den mest effektive metoden for å roe Alarm-Hjernen i nødssituasjoner.

Det viktigste er å deretter nærme seg det barnet er redd for med SMÅ TRYGGE SKRITT - slik at Alarm-Hjernen aktiveres litt, men ikke mer enn at Tenke-Hjernen kan styre den og barnet kan bruke sine indre verktøy - f.eks. med pust og en historie- idé - for å roe Alarm-Hjernen. Dette må gjentas om og om igjen. Frykt behandles ganske enkelt med - Trening med SMÅ TRYGGE SKRITT OG ET OM GANGEN.

Her er noen eksempler:

Et barn som er redd for å sove i mørket: Kjøp en dimmer og la barnet sakte skru ned lyset ved leggetid over noen dager eller uker. Noen barn trenger å sove med mamma og pappa en periode før de er så trygge at de gradvis kan sove i egen seng.

Et barn som er redd for edderkopper: Fang en edderkopp og legg den i et syltetøyglass med noen blader, og la barnet selv nærme seg glasset med så små skritt at det til enhver tid kan holde Alarm-Hjernen sin under kontroll. Snakk med barnet om at det er fint for edderkoppen at den har noen blader å gjemme seg bak, for den er sikkert like redd for deg som du er for den. Kanskje kan barnet raskt overvinne frykten sin – eller kanskje er det noe som må gjentas i små skritt over lang tid.

Et barn som er redd for å gå i barnehage eller skole: Snakk med barnet om nøyaktig hvor og hvor lenge han eller hun tåler å være alene. Noen ganger kan det først bare være noen få minutter. Noen ganger må man begynne mye tidligere – hjemme – eller på vei til skolen – eller kanskje bare tenke på skolen – og kanskje bare i noen sekunder til å begynne med – for så å gå videre til en annen tanke.

 En avtale om hvor lenge et barn tåler å bli utsatt for det som er ubehagelig, må overholdes! En overfølsom Alarm-Hjerne kan få helt panikk dersom en avtale ikke overholdes – og da må du kanskje begynne på nytt. En avtale om hvor lenge et barn må tåle å bli utsatt for det som er ubehagelig, må overholdes! Derfor skal dere inngå en avtale som er lett å overholde. 

Når du nærmer deg det barnet er redd for, er det utelukkende barnet som bestemmer hvor fort du kan gå videre – for barnet er den eneste som vet hvordan det føles innvendig. Barnet er ekspert på seg selv! Når man som voksen tar barnets følelser på alvor, lærer barnet at det er trygt å være i seg selv, at følelsene man opplever, er helt ok.

På den andre siden må barnet aldri slutte å trene/øve seg det som er vanskelig. For hver gang du unngår det vanskelige, får Alarm-Hjernen bekreftet at det er farlig og da blir det bare verre. Fortell barnet om denne mekanismen slik at barnet forstår hvorfor det må øves og trenes.

Både fysisk aktivitet og god søvn sparker i gang Hjernes Apotek, slik at det lages humør-stoffer som roer Alarm-Hjernen og holder Tenke-Hjernen våken. Derfor er det - i en periode hvor et barn er redd, ekstra viktig å være fysisk aktiv sammen med barnet – for å få rikelig med mosjon og frisk luft, som også kan gi bedre søvn, som er like viktig for barnet. 

Vi må selvfølgelig også huske på at det er et overgrep å tvinge et barn til en plass der det er kjefting og mobbing. I en slik situasjon er det viktig å samarbeide med samfunnet for å gjøre det til et trygt sted å være. Hvis dette ikke fungerer, bør du seriøst vurdere å flytte barnet ditt til et annet plass - barnehage, skole, klubb.

Når det er noe som er vanskelig er det naturlig og nødvendig å prate om det. Men hvis man bare prater om hvor vanskelig og forferdelig det er – er det en fare for at det blir verre. Forskning viser at omtrent én av tre som går til samtaleterapi blir verre.

Forklaringen er veldig enkel:

Vår Alarm-Hjerne er oppmerksom på alt vi tenker, sier og opplever. Alarm-Hjernen oppdager når vi bare snakker om hvor vanskelig og håpløst noe er. Da bekreftes Alarm-Hjernen kanskje på at situasjonen er forferdelig. Det verste for Alarm-Hjernen er å oppleve håpløshet og maktesløshet – da kan den få helt panikk.

Derfor, når vi snakker om problemer, må vi også snakke om hva vi gjør og hva vi kan gjøre for å løse situasjonen. Snakk om gode, praktiske og kjærlige tanker – og snakk om gode, praktiske og kjærlige handlinger som kan bidra til å løse problemet. Da blir Alarm-Hjernen klar over at det ikke bare er synd på deg, men at du faktisk er en som gjør noe – handler – og det er for Alarm-Hjernen den største styrken.

Dette blir enda viktigere hvis barnet har vært involvert i en alvorlig hendelse. I en slik situasjon er Alarm-Hjernen selvsagt ekstremt oppmerksom og følsom for nye faresignaler – men også veldig åpen for å huske enhver tanke og handling som kan hjelpe.

Ved alvorlig hendelse er de voksnes reaksjon ekstra viktig. At de voksne utviser ro og styrke, smitter over på barna. Foreldre beskytter instinktivt barna sine og det er ekstremt nyttig for barn når vi opprettholder ro og oversikt. Det virker veldig beroligende på barnets Alarm-Hjerne.

I etterkant av en akutt alvorlig situasjon er det viktig å gjøre noe også! Enkle praktiske handlinger som kan flytte oppmerksomheten til nye, trygge og enkle opplevelser. Slik at Alarm-Hjernen kan forstå at livet går videre.

For å illustrere dette poenget vil jeg fortelle om en hendelse som skjedde for noen år siden: To barnefamilier var vitne til en alvorlig ulykke. Ingen av barna eller foreldrene deres ble skadet, men de ble naturligvis veldig sjokkert. Noen dager senere hadde familiene samtale med en krisepsykolog. Overraskende nok hadde ingen av barna noen form for symptomer på sjokk i det hele tatt.

Det som hadde skjedd var at da familiene kom hjem etter ulykken, sa et av barna til de andre: Huff, det var ekkelt – kom, vi går og ser på tegnefilm, slik at vi kan ha det hyggelig. Og det gjorde de - i timevis. Så det var naturlig helbredelse av sjokk – tegneseriene hadde forhindret at opplevelsene fra ulykken ble sittende fast i barnas Alarm-Hjerne-minne.

Større barn – og voksne - kan også bruke lytte til lydfilen Jeg er ikke alene i temaet Sinn. Det kan hjelpe Alarm-Hjernen til å huske de gode tankene og handlingene – slik at den ikke blir overfølsom.

Vi vet også at omsorgsfull berøring fra noen du er trygg på er veldig bra. Det stimulerer produksjonen av humør-stoffer i alle kroppens celler, slik at kroppen opplever trygghet og indre ro igjen.

Og man bør også tenke på at ikke alle mennesker trenger å prate så mye om følelsene sine. Det er naturlig for dem å mestre vanskelige situasjoner med egne tanker og handlinger – og med små vanlige samtaler.

Slik kan det også være for små mennesker – våre barn.

Men en ting er å prate om en vanskelig situasjon – noe helt annet er å tilføre våre barn kunnskap om hvordan vi som mennesker kan bruke tankene våre til å ta vare på oss selv og hverandre og dermed gi barna et språk om hvordan man kan tenke og snakke om det som er vanskelig.

Vi må aldri unnlate å prate med våre barn om det som er vanskelig i livet, bare fordi vi selv synes det er ubehagelig å snakke om – eller fordi vi tror at når vi ikke prater om det som er vanskelig, da oppdager ikke barnet noe. Det er en misforståelse – barn føler alt som skjer i livet rundt seg – og hvis de ikke får skikkelig kunnskap om hva som skjer i familielivet, så kan de få helt unødvendige bekymringer.

Alle mennesker trenger å forstå hva som skjer i livet: Vi gjør det med tankene våre – vi kan ikke la være – det er i grunnen slik hjernen vår fungerer. Hvis vi ikke får skikkelig kunnskap om en situasjon, så kan vi få Alarm-tanker og bekymringer som overhodet ikke er nødvendige. Dette gjelder oss voksne – og det gjelder små mennesker – barna våre.

Barn som utagerer

Tenksom kan brukes til å hjelpe barn som reagerer med sinne og aggresjon i hverdagssituasjoner.

Det brukes forskjellige ord om barn som reagerer på den måten. De kalles f.eks. barn med lav impulskontroll, barn med lav selvkontroll, barn som er eksplosive, aggressive barn – og uoppdragne barn. Hvis det er veldig ekstremt, vil noen av disse barna bli undersøkt av spesialister og få en diagnose – f.eks. atferds-forstyrrelse eller ADHD.

La oss begynne med å huske at det er naturlig å bli sint eller redd. Det skjer når vi møter en situasjon som vi opplever er utrygg og farlig. Følelser er et uttrykk for at Alarm-Hjernen vår er våken og oppmerksom. Den tar vare på oss slik at vi kan kjempe eller flykte i en farlig situasjon. Det er viktig å kunne kjenne på hva som kan være farlig, derfor er sinne og frykt egentlig en reaksjon for å beskytte oss selv. Det er bare hvis Alarmen blir for voldsom eller den varer for lenge, at den kan bli et alvorlig problem.

Alarm-Hjernen kan bli ekstra våken og følsom. Det er ulike årsaker til dette. Vi er født ulike - Alarm-Hjernene våre er laget med ulik følsomhet. Følsomheten til Alarm-Hjernen kan også øke i forbindelse med alvorlige hendelser i livet og utrygghet i hverdagen, alt for store utfordringer – og overbeskyttelse.

Noen barn blir sinte og utagerende når Alarm-Hjernen settes i gang. Andre barn blir redde og prøver å komme seg vekk fra situasjonen – eller de gjemmer seg inni seg selv, blir stille og innadvendte og sjenerte. Faktisk er det flere barn som inn-agerer enn utagerer når Alarmen går. Men de utagerende barna får ofte mer oppmerksomhet fordi deres oppførsel er veldig synlig og kan provosere folk rundt seg. Noen barn reagerer på begge måter – både innad og utad.

Det skumleste et barn kan oppleve er følelsen av å være alene. Det starte virkelig alt av blålys i Alarm-Hjernen. Frykten for å være alene går tilbake til urtiden, da det var akutt livsfarlig for et barn om det kom seg bort eller om man ble kastet ut av familien.

Det er en frykt som sitter dypt i oss gjennom hele livet. Derfor er det helt naturlig at barn som føler seg alene, kjemper eller flykter – og det kan virke veldig voldsomt. Av samme grunn er barn ofte villige til å gjøre nesten hva som helst for å bli akseptert av menneskene som bestemmer i deres liv – foreldre, andre voksne, andre barn.

Barn som reagerer med sinne og vold kan havne i en ond sirkel. Fordi deres voldelige oppførsel kan slå på Alarm-Hjernen hos folk de er sammen med. Når Alarm-Hjernen din har blitt startet av barnets Alarm-reaksjon, er det risiko for at du selv reagerer med kamp eller flukt. Hvis du blir redd for barnets reaksjon og barnet opplever at du er usikker kan barnet føle at det ikke er hjelp å få. Barnet vil føle seg enda mer forlatt og alene – og da skrus barnets Alarm-Hjerne ekstra opp. Og omvendt – reagerer du med sinne eller kjeft mot barnet – da oppleves av barnets Alarm-Hjerne det som et angrep – og da skrus det enda mer blålys på i Alarm-Hjernen.

Det er fire situasjoner som spesielt kan utløse frykten for å være alene og slå Alarm-Hjernen på full guffe og dermed sette i gang voldsomme reaksjoner.

Den første situasjonen er: Mobbing. Mobbing er noe av det farligste og mest skadelige et menneske kan bli utsatt for – uavhengig av alder og hvor det foregår – i familien, i barnehagen, på skolen, under utdanning eller på jobben. Fordi mobbing sender et tydelig og sterkt signal som sier: - du er ikke god nok - du er ikke en del av fellesskapet vårt - du er ute.

Den andre situasjonen er: kjeft og irettesettelse. Bor du i et miljø hvor det er mye kjeft og irettesettelse er du inne i den onde sirkelen som jeg har fortalt om, og da er Alarm-Hjernen alltid på. Dette betyr samtidig at det er skrudd ned for Tenke-Hjernen og det gjør det vanskeligere å forstå, lære og huske noe. Derfor er det lettere å gjøre feil og misforstå situasjoner. Hjernens evne til å tenke kan reduseres med opptil 20%. Dette er en hyppig årsak til - lærevansker i skolen - at man gjør feil på jobb - og får problemer i relasjoner eller parforhold. Når tryggheten er gjenopprettet, skrus de blå blinkene i Alarm-Hjernen av og Tenke-Hjernen kan komme til igjen.

 

Den tredje situasjonen er: Likegyldighet. Hvis du opplever at mennesker som betyr noe i livet ditt ikke er interessert i deg – fordi de er for opptatt med sine egne liv – eller fordi de ikke har overskudd til å være interessert i andre – da vekker det naturligvis følelsen av å være alene. Da slår Alarm-Hjernen seg på – og du reagerer.

Den fjerde situasjonen er: For store utfordringer. Hvis du ofte opplever situasjoner du ikke forstår og problemer du ikke kan løse, kan det oppstå en følelse av nederlag og du kan bli redd for å ikke være god nok - noe som kan vekke følelsen av å være alene og Alarmen-Hjernen slår seg på. Nøyaktig det samme kan skje hvis du blir overbeskyttet. Du kan høre om dette i lydfilen om Tenke-Hjernen og Alarm-Hjernen i Basis temaet.

Du kan være helt sikker på at en eller flere av de fire situasjonene er aktuelle når et barn reagerer. Og hos barn som fortsetter å reagere, på tross av at du og andre gjør det dere kan, er det fortsatt en eller flere av de fire situasjonene som må tas tak i.

Det er selvsagt viktig akkurat her og nå at barnet får den hjelpen det trenger. Men at det ytes hjelp har stor betydning også i det lange løp. Forskning har vist at barn som er utagerende, men ikke får den hjelpen de trenger, har stor risiko for å få alvorlige problemer når de vokser opp – på alle områder av livet.

Barn som reagerer har først og fremst behov for at det gjøres noe med de vanskelige situasjonene i deres liv. De trenger ekstra ro, omsorg og beskyttelse slik at deres Alarm-Hjernen opplever trygghet og forutsigbarhet.

Når barnets reaksjon er voldsom og langvarig, er det ganske vanlig å tenke at det er noe galt med barnet; at barnet har en lidelse og trenger en diagnose og må ha behandling.

I de aller fleste tilfeller er det ikke barnet som trenger diagnose og behandling – det er situasjonene som trenger analyse og behandling. Og selv for barn som har en lidelse og diagnose, er det viktigste av alt å beskytte barnet mot situasjoner som barnet ikke kan mestre.

 

Mobbing, kjefting og likegyldighet er voksnes ansvar – de må gjøre alt for å komme slikk atferd til livs. Det er også de voksnes ansvar å sørge for at et sensitivt barn ikke utsettes for situasjoner som er for vanskelige for barnet.

Å få snakke om det som skjer, er til stor hjelp for et barn som reagerer på en eller flere situasjoner- i fredstid - når Tenke-Hjernen er full av tankekraft – slik at barnet forstår at det er som skjer ikke er noe galt - at det er ganske naturlig å reagere når det er noe som er vanskelig – og at vi hjelper hverandre.

Fortell barnet om Alarm-Hjernen og hvordan man kan hjelpe Alarm-Hjernen til å slappe av slik at den ikke sender ut falske alarmer. La barnet tegne eller bygge sin egen Alarm-Hjerne – slik barnet forestiller seg at den er inne i barnets hode. Snakk om når barnets Alarm-Hjerne slår seg på og lek med ideer om hva som kan gjøres når alarmen går. Det gir barnet forståelse og kontroll over en viktig del av sitt indre liv – Alarm-Hjernen. Og det gir oss voksne et handlingsrom fordi ideene som har blitt oppdaget sammen med barnet er de beste ideene som finnes.

Mange av historiene i temaet Historier handler om hvordan man beveger seg fra en tanke til en annen – og dermed også fra Alarm-tanker og over til gode tanker som man kan bruke til noe. Derfor kan historiene hjelpe et barn til å forstå hva som skjer inne i hodet og hva man kan gjøre inne i Tankenes verden.

Tren med barnet på å puste dypt og rolig – også med små barn. Det er den mest effektive metoden for å roe Alarm-Hjernen i nødssituasjoner. Hvordan du gjør det og leker med det, kan du høre om det i lydfilen Tenke-Hjernen og Alarm-Hjernen i Basis-temaet.

Det er viktig å snakke med barnet om hva det føler det trenger når Alarm-Hjernen slår seg på. Og snakke om hvilke situasjoner barnet gjerne vil ha endret på eller ha unngått for at Alarm-Hjernen ikke skal slå seg på. Samtidig kan det være nyttig å bruke et Alarm-kort. I temaet Verktøy kan du lese om hva et Alarm-kort er og hvordan du kan bruke det.

Det viktigste er å nærme seg det som er vanskelig for barnet, med SMÅ TRYGGE SKRITT - slik at Alarm-Hjernen aktiveres litt, men ikke mer enn at Tenke-Hjernen kan styre den og barnet kan bruke sine indre verktøy - f.eks. med pust og en historie-idé - for å roe ned Alarm-Hjernen. Dette må gjentas om og om igjen. Alarm-reaksjoner behandles enkelte med trening med SMÅ TRYGGE SKRITT – steg for steg.

 

Tenk deg at du står i en butikk med et voldsomt utagerende barn. Det kan virkelig være en utfordring å kontrollere sin egen Alarm-Hjerne i en slik situasjon – holde Tenke-Hjernen våken – vær rolig – og finne frem til den riktige avgjørelsen i situasjonen.

Barnet opplever et stort behov for å få – noe. Men det kan hende at vi som foreldre er uenige med barnet i at akkurat det behovet ikke er viktig akkurat nå – kanskje vi til og med synes det er et falskt behov.

Barn må lære seg å utsette behov og å motstå fristelser. Hvis vi bare gir etter og barnet får viljen sin – så har barnet lært at når det skriker høyt nok og lenge nok, da får man alltid viljen sin. Det kan medføre at barnet lærer seg å kun ta hensyn til egne behov og det byr på problemer som voksen. Det er vanskelig for andre å være sammen med en person som kun tenker på seg selv og sine egne behov. Hvis du som barn ikke har lært å ta hensyn til andre, så risikerer du å bli ensom, også som voksen – og det er farlig.

 

Hvis du som forelder går i alarmberedskap og havner i flukt-atferd - for å stoppe barnets utbrudd og få et øyeblikks fred – og dermed lar barnet få viljen sin, blir konsekvensen at barnet skriker for å få viljen sin også neste gang. Barnet har nå lært at det virker å skrike. Man kan også ende opp med kamp-atferd og kjefte på barnet. Det kan stoppe barnets utbrudd – men etterlater barnet med en følelse av å være alene.

Når et barn er utagerende, er det svært vanlig at barnet går inn på rommet sitt – enten frivillig – eller etter ordre. Forskjellen er kritisk viktig.

Hvis et barn roper - Jeg vil ikke prate med deg - la meg være - og løper inn på rommet sitt og smeller igjen døren - da er det selvbeskyttelse - som en steinaldermann som gjemmer seg i hulen sin når en løve som er i nærheten. Dette er ikke feil og det er ikke en avvisning av foreldrene – det er bare barnet som merker hva han/hun trenger og aktivt ta vare på seg selv.

Det samme gjelder når et opphisset barn nekter å prate eller akseptere en klem. Det er superbra at barnet får mulighet til å kjenne etter og ta vare på seg selv – ved å tre ut av situasjonen et øyeblikk, slik at det kan bli ro i Alarm-Hjernen. På den måten kan Tenke-Hjernen tenke gode tanker igjen.

Forklaringen er at i barnets Alarm-Hjerne oppfattes far og mor i øyeblikket på samme måte som en løve – og en løve vil man ikke prate med eller få en klem av - før Alarm-Hjernen har roet seg og følelsen av løven er byttet ut med det beste i verden; mor, far eller en annen trygg voksenperson.

Dersom barnet ikke selv velger å trekke seg ut, men får beskjed om å gå inn på rommet sitt – det noen kaller time-out – da kan barnet oppfatte dette som straff. Det vekker følelsen av å være alene og det er helsefarlig. Senere i livet er det en risiko for at han eller hun opplever at når jeg har det vanskelig, er det ingen som kan hjelpe meg – og ingen kan like meg når jeg har det vanskelig. Det kan få konsekvenser for egenverdi og relasjoner senere i livet. Det kan være vanskelig å tørre å være seg selv og å vise følelser – av frykt for å bli mindre likt og bli valgt bort.

Et barn som har det vanskelig trenger ekstra omsorg fra far og mor eller en annen trygg voksenperson er nær – og tålmodighet hjelper barnet til å roe seg ned på en betryggende måte.

La meg illustrere det med et lite bilde – med et smil: Når vi kjører bil med GPS, får vi hjelp til å kjøre riktig vei – både med kartet som vi kan se på – og med en vennlig stemme som forteller oss hva vi skal gjøre underveis. Vi kan tenke oss at G-P-S er initialene til den vennlige kvinnens navn – og kalle henne Gørill Petronella Simonsen. Selv om vi kjører feil, har hun full kontroll på målet vi har satt oss – hun gir oss straks en alternativ rute - uendelig tålmodig og vennlig - hver eneste gang vi er på vei i en feil retning. Vi kan bruke Gørill Petronella Simonsen som en rollemodell når barna våre er på vei i en annen retning enn den vi mener er den rette – hold fast på retningen med uendelig tålmodighet og kjærlighet. 

Sist, men ikke minst, må vi se i øynene at det kan være en svært krevende oppgave å hjelpe et barn som reagerer voldsomt på og i situasjoner. Det krever at man tar veldig godt vare på seg selv og hverandre som foreldre - at man ikke vegrer seg for å be om hjelp - og at man i sin hverdag prioriterer slik at man kan få den energien og det overskuddet som trengs når man skal hjelpe sitt barn. Heldigvis viser all erfaring at gevinsten er stor – du får ditt største ønske i livet oppfylt – at ditt barn får et godt liv.