Tekst til fortellingene

• Tankenes hus

• Et fristed

• Gutten som skjøt en tanke

• Historien om en vind

• Velvære kugler

• Tåre vannet

• Døden er hvid

• Bukett

• Alene

• Tanketog

• Belønnings fabrikken

• Tankefest

• Landskap

• Brevet

• Tankebobler

• En strek

• Kunsten å svelge en kamel

• Uro

• Hund

• Latskap

• En reise

• Seil din sjø

• Sov godt

• Thorvald

Tankenes hus

Tankene våre bor inne i hodet vårt.

 Tenk deg at tankene dine bor i et hus med mange rom der du kan gå rundt og oppdage dem. I et rom kan det være noen spennende tanker, i et annet rom kan det være noen triste, sinte eller redde tanker og i et tredje rom bor noen glade tanker.

I Tankenes hus kan tankene kalle på deg hvis de ønsker å bli oppdaget. Det kan være helt greit, men det kan også være vanskelig. Spesielt hvis det hele tiden er mørke tanker som vil bli oppdaget.

Hvis du har triste, redde eller sinte tanker som vil bestemme at du må være inne på rommet deres til enhver tid, kan du ende opp med å tro at det ikke finnes nyttige, spennende eller glade tanker noe sted. Det er ikke gøy. 

Men det passer ikke i det hele tatt. Alle de nyttige og glade og spennende tankene er i de andre rommene i Tankenes Hus og venter bare på at du skal oppdage dem.

Og kanskje er det i et av rommene ideer og verktøy som du kan bruke til å reparere noen tanker i et av de andre rommene i huset.

Det kan også være et rom med små ideer som utgjør en forskjell – og det kan være tanker i et av rommene som har det beste av å få være i fred – slik at de ikke gjør skade.

Hvis du ofte går på oppdagelsesferd i Tankenes hus, da blir det lettere å bestemme hva du vil tenke på.

Et fristed

Det er så mange tanker at man kan bli helt utmattet en gang i blant og bare vil ha fri og slappe helt av inni hodet. Ikke tenke på noe i det hele tatt. Det er som å lage seg et helt privat og trygt fristed inne i deg selv. Et sted der det er fred og ro og alt er bra.

I ditt fristed har du lov til å innrede deg akkurat slik som du vil. Du kan tillate deg å ha det bra på alle måter - og du har alle muligheter tilgjengelig fordi du kan bruke din fantasi. Inne i ditt fristed kan du få være den beste versjon av deg - som du innerst inne vet du er og hvem du vil være.

I ditt fristed har du tilgang til alt det beste i deg – alt som føles riktig. Du kan alltid bevege deg inn i ditt fristed - i kort eller i lang tid - når du føler behov for det - og du kan utvikle ditt fristed som du ønsker.

Gutten som skjøt en tanke

La meg fortelle deg om en Gutt som ble fylt av en tanke som var så tung at den nesten var umulig å leve med.

En dag trakk han pusten dypt inn og pustet sakte ut den tunge tanken gjennom munnen. Fordi den tunge tanken nå var borte, kjente han en ro i kroppen og fikk øye på de vanlige tankene han kjente fra før og som han kunne bruke til noe. Men den tunge tanken hang i luften rett foran ham og i løpet av noen sekunder fløy tanken inn i hodet hans igjen og fylte alt slik at han ikke lenger kunne se seg selv.

Han prøvde gang på gang, sakte og grundig, å puste tanken ut og vekk – og hver gang hjalp det litt, men bare for en kort stund.

For bedre å se tanken i luften foran seg, kneip han en dag sine øyne nesten helt igjen. Med blikket skjøt han noen spesielle tankepiler etter tanken men oppdaget til sin overraskelse at tanken umiddelbart flyttet på seg slik at den ikke ble truffet. Men gutten var klar over at dette var en viktig og farlig jakt og det var noe han visste om. Derfor fortsatte han å øve med sine spesielle tankepiler og han oppdaget at han ble bedre og bedre.

Etter en stund var han så god at han faktisk traff den tunge tanken – og plutselig ble den et minne som han kunne legge ned i minne-esken sin til de andre gode og dårlige minnene som hører livet til.

Av og til åpnet han esken og så på minnene sine uten at det ble farlig. Gutten fortalte venner og familie om den vellykkede jakten. Alle kunne se at han nå var seg selv igjen, fri og glad. Han ble en stor tanke-jeger og forteller. 

Det var historien om gutten som skjøt en tanke.

Historien om en vind

En gutt og en jente så plutselig hverandre i øynene. De kunne begge se smerten i den andres øyne. En natt gikk de ut og så ut over verden. Et menneske kom til dem og ga dem mot. Så sto de alle tre ved siden av hverandre, trakk pusten dypt og ropte gjennom stillheten: SLIK SKAL DET IKKE VÆRE!

Ropene deres vekket en vind og mens stjernene kjærtegnet vinden, blåste den inn i hodene på menneskene slik at tåkene forsvant, og noen dype verdier ble tydeligere enn noen gang før. Og de ble til små ideer som kunne brukes til litt av hvert. 

Og menneskene reiste seg og strakk seg og ble ide-fangere som fant nye veier i verden slik den er. 

Barna kunne derfor legge seg og sove trygt. Og hver dag minnet vinden alle om at det er nyttig å være modig.

Velvære kuler

Ro i verden og ro i kroppen gir frihet innad. 

Lukk øynene og forestill deg at du har en liten velvære-kule i hver tå og hver finger. De små kuler dreier langsomt omkring seg selv og gir deg den mest behagelige varme du kan forestille deg. 

La kulene langsomt vandre innover og når de når føttene og hendene, så la dem smelte sammen til litt større kuler, som langsomt vandrer opp i ben og arme mens de roterer og gir deg den mest behagelige varme og velvære, som du kan forestille deg. 

Når kulene når kroppen og hodet blir de ved med at rotere langsomt og gi deg behagelig varme, slik at du føler deg avslappet og fri inni i deg selv. Når du er ferdig, så la kulene blive usynlige, så de er klar til neste gang du vil bruke dem.

Tåre vannet

På det vakreste sted på planeten finnes det et vann 
der alle menneskers tårer samles. 

Ved bredden av vannet sitter to små sjeler 
og fisker kjærlighet, innsikt og mot. 

Døden er hvit

Gabba og broren hans lå på magen på isen. De krøp sakte mot selen, veldig sakte. Fordi de var unge og uerfarne i jakt og i å leve, var de veldig nøye med å bevege seg lydløst - for å komme nær nok selen for å kunne kaste sine spyd - og være sikre på å treffe.

De hadde begge på seg snøbriller – med veldig smale sprekker å se gjennom. For solen sto og lyste hvitglødende på himmelen.

Noen måneder tidligere hadde det skjedd en katastrofe ved boplassen deres. Stammens tre mest erfarne fangstmenn hadde omkommet i en ulykke. De hadde seilt i kajakker inn fjorden da et stort isfjell veltet. De ble fanget i flodbølgen. Derfor var det nå bare Gabba, broren hans og noen få andre unge til å skaffe bytte. Det var bare med nød og neppe de hadde klart å holde hungersnøden fra døren.

Gabba kjente pulsen dunke i halsen av begeistring. De var ganske straks nær nok til å kunne kaste sine spyd. Selen lå fortsatt helt stille – uten den minste mistanke om at døden var så nær.

Plutselig, som lyn fra klar himmel, ble de angrepet bakfra av en ung isbjørn. Bjørnen brakk nakken på broren på brøkdelen av et sekund og dro ham bort etter nakken. Det skjedde uten en lyd og det gikk så fort at Gabba knapt skjønte hva som hadde skjedd – gjennom den lille sprekken på snøbrillene, kunne han kun se at bjørnen dro liket av broren med seg.

I tiden som fulgte ble Gabba veldig syk. Han hadde ingen smerter eller feber. Han kastet ikke opp, men han spiste heller ikke. Han sov ikke - han ble bare syk – og lå i sengen og så tomt ut i luften eller gikk hvileløst rundt uten formål. Alle rundt ham gjorde det de kunne for å hjelpe – det ble sunget og danset og gjort mye annet bra, men det hjalp ingenting.

En natt, i det dypeste mørke, skjedde det noe. Gabba fikk et syn. Som i mange av de foregående nettene, gjenopplevde han også den natten den grufulle hendelsen på isen - om og om igjen. 

Men den natten - midt i denne grufulle gjenopplevelse, så han plutselig - ganske tydelig som var det høylys dag - at snøbrillene hans var løsnet fra ansiktet hans. De beveget seg, helt av seg selv, opp i luften, slik at de hang fritt foran ansiktet hans. Så snurret brillene rundt seg selv og nærmet seg sakte ansiktet hans igjen.

Brillene smeltet gjennom øynene og inn i tankene hans, slik at han kunne se sine egne tanker helt klart. I det øyeblikk gikk det opp for ham at døden var hvit. En hvit, iskald og lammende tåke som sakte hadde spredt seg gjennom sinnet hans og gjort det umulig å se tankene han kunne bruke til noe. Dødens hvite tåke hadde dekket nesten alt så han kunne ikke se noe av det han skulle se og kunne ikke gjøre det han skulle gjøre.

Da forsto han at grunnen til at han ble født var at han måtte leve. Det var i grunnen enkelt nok. Han måtte bare gjøre alt som var mulig – hver dag – for boplassen og for seg selv – ingenting annet.

I det øyeblikket – da han forsto hvorfor han måtte leve – reiste han seg fra sengen, strakk seg og gikk ut. Han løftet armene mot nordlyset og sa stille: – Takk. Og da gikk han og gjorde klar fangstredskap til tidlig morgen.

Bukett

Det sitter to bitte små skapninger på kanten av et blomsterblad midt i en diger bukett med blomster fra hele verden, høyt oppe i himmelen. De sitter og vipper bena over kanten av bladet. Den ene har krøllete hår, den andre har på seg en grønn hatt.

Den lille med den grønne hatten spør: – Hva er det vi holder på med?

– Ser, sier den andre.

– Hva ser vi på?

- Kjærlighet.

- Hvordan det?

– Ja, sier den lille med krøller og peker ut over himmel-buketten. – Alle blomstene er kjærlighetshistorier. Jeg samler på dem.

– Vel, sier den lille med den grønne hatten. Og spør litt: – Hva heter du?

– Jeg heter Sore.

– Det er et morsomt navn. Hvorfor heter du det?

– Det er Eros stavet bakfra. Han guden Eros, du skjønner?

- Nå. Er du en gud da?

– Ja, men bare en liten en.

- Hva gjør du?

– Jeg gjør det motsatte av Eros, sier den lille krøllhårete guden Sore. – Du vet han Eros - han skyter piler ned mot folk så de blir forelsket. Jeg plukker opp blomstrende kjærlighetshistorier og hjelper dem å holde seg gode og fine.

- Hvordan gjør du det? spør den lille med den grønne hatten.

Sore trekker frem de mange blomstene og sier: – Hver eneste blomst er en kjærlighetshistorie som tilhører noen mennesker. Jeg holder blomstene friske og så tar jeg fargene og duftene og puster dem forsiktig inn i hodet til menneskene som har blomsten slik at de husker at kjærlighet kun er noe man kan gi og få. Man kan verken kreve eller kjøpe den. Kjærlighet er bare noe man kan være takknemlig for. Jeg gir dem lyst til å hjelpe hverandre og jeg gir dem muligheten til å sette pris på kjærlighet i alle mulige former.

– Lykkes det alltid? Spør den lille med den grønne hatten?

– Nei, sier Sore. - Det gjør ikke det. Ikke i det hele tatt. Mange kjærlighetshistorier visner og dør på tross av at de får hjelp.

– Det forstår jeg ikke, sier den lille med den grønne hatten. Kan du ikke bare puste noe mer inn i hodet deres? Det er da du som er en gud.

– Det ville jeg så gjerne kunne gjøre, sier Sore. – Det er bare ikke slik det fungerer. Mange tror alt for mye på at Gud eller andre skal løse problemene deres. Guder vet alt og kan gjøre mye, men til syvende og sist må mennesker selv ta grep. Noen ganger kan det også være greit å stoppe en kjærlighetshistorie for da blir det plass til en ny kjærlighetshistorie. Og den kan bli finere en den forrige, fordi folk har lært noe viktig av den gamle historien. Og kjærligheten sprer seg faktisk langsomt men sikkert i verden.

Den lille med den grønne hatten legger merke til fem blomster som kommer svevende mot dem. De fem blomstene vrir seg rundt hverandre slik at stilkene er helt flettet sammen nederst. Den lille peker på blomstene og spør: – Kommer de liksom bare svevende opp til deg? – Og hvorfor er de der helt sammenflettet?

Sore svarer: – Ja – kjærlighetshistorier er lette. Det er lett for dem å sveve. Og de fem du ser der er en familie som tar vare på hverandre. På den måten blir det mer kjærlighet på jorden. Kjærlighet avler kjærlighet.

Sore tar tak i de sammenflettede blomstene og legger dem i buketten - et flott sted.

Og fortsetter deretter å snakke: – Det at de er ulike betyr ikke så mye. Det er mest noe menneskene selv er opptatt av. Noen tror at det bare er én type kjærlighetshistorier som er sann og at alle andre tar feil. Faktisk spiller det ingen rolle hvilken type de er eller hvor store de er. Det eneste som betyr noe er om de fine. Sore peker på en blomst og sier: Her er f.eks. en historie med to mennesker som har elsket hverandre siden de var meget unge og videre gjennom hele livet. De er så gamle nå at de faktisk kommer til å dø begge to snart.

Sore står en stund og ser ettertenksomt på blomsten med kjærlighetshistorien til de to gamle.

Da peker han på en annen blomst og sier: – Og her har vi enda en kjærlighets-blomst. Dette er to mennesker som har bodd og levd sammen, men en dag gikk det opp for dem at hvis de fortsatte slik, ville kjærligheten dø ut og da var det nok bedre å bo hver for seg, være gode med hverandre og glede seg over de hadde gode minnene de har sammen. Jeg synes det er en like fin kjærlighetshistorie som den første. Korte historier kan være like fine som lange historier så lenge du tar vare på dem. 

- Og her er en til, sier Sore og peker på en annen blomst, som igjen er en helt annen. - Det er to personer som møtte hverandre og var sammen i en time. Så ble det krig og de så hverandre aldri igjen. Men historien deres er her for alltid. 

De to små skapningene sitter lenge stille og ser på himmelen og blomstene. Da sier Sore: Jeg er takknemlig for blomstene mine; kjærlighet er fantastisk.

Alene

For mange år siden levde mennesker ute i naturen. Vi er ikke født med store klør. Vi kan ikke fly og vi kan ikke løpe veldig fort. Så den gang i naturen overlevde vi bare fordi vi hjalp hverandre og tok vare på hverandre.

Hvis du ble alene fordi du gikk deg vill eller fordi du ble kastet ut, døde du.

Med mindre du var i stand til å bruke kroppen og tankene dine til å ta vare på seg selv.

Frykten for å være alene ligger dypt i oss. Derfor går hjernen og kroppen i alarm når vi blir sviktet av de viktigste menneskene i livet vårt. Og fordi vi ikke ønsker å være annerledes gjør vi som regel det samme som andre mennesker gjør. I mange situasjoner er det helt greit – men det kan også være skadelig.

I verste fall blir det andres tanker som bestemmer ditt liv - i stedet for selv å bestemme i ditt liv - med dine egne tanker. Mange av oss er villige til å gjøre nesten hva som helst for å bli akseptert av andre mennesker. Da særlig overfor de menneskene som har makt over oss. Vi kan til og med være i stand til å skade oss selv eller andre. 

Når vi lar hverandre være annerledes blir vi sterke sammen. For det er trygt og godt å være på et sted hvor du kan være deg selv som du innerst inne vet at du er og vil være. 

Tanke tog

Du vet selvfølgelig at tankene dine kommer i rekkefølge – den ene etter den andre. Tanker henger vanligvis sammen – som et tog med vogner.

Når JEG kjører et tanketog er jeg inne i tankene – inne i "togvognene" mens toget kjører av gårde. Selv om det kan være vanskelig å forstå er det faktisk slik at jeg smelter fullstendig sammen med tankene når de kjører – slik at jeg og tankene blir ett. Det er ikke noe rart med det – det er helt naturlig.

Hvis du midt i en tanke plutselig bestemmer deg for å tenke på noe annet, er det som å bytte tog og kjøre i en annen retning. Du kan bytte tanketog så raskt at det nesten er som en slags tanke-magi.

Som oftest er vi inne i tankene våre. Selvfølgelig hopper vi ofte fra et tanketog til et annet - det kan vi gjøre på et millisekund - og da er vi inne i neste tanketog og smelter sammen med de nye tankene.

Når du på den måten har smelter sammen med et tanketog, kan det være vanskelig å oppdage at det kan være andre tanketog det kunne være bedre å være sammen med – og har du havnet i feil tanketog, som går for fort slik at du risikerer å ende opp på et sted du ikke vil være. 

Det er det som skjer når det er noe du ikke kan slutte å tenke på. Selv om du heller vil tenke på noe annet. For eksempel når det er noe du angrer på. Når det er noe du ønsker å endre i livet ditt men har vanskelig for få gjort den endringen. 

Derfor er det en god idé å praktisere tanke-magi slik at du alltid kan bytte tanketog når du vil.

Belønnings fabrikken

Inne i hjernen er det en slags belønnings-fabrikk. Belønnings-fabrikken gir deg en følelse av velvære. Fabrikken starter når du får noe du tror du trenger. Belønnings-fabrikken er ikke veldig langt fra Alarm-Hjerne:

Hvis du for eksempel er veldig sulten, slår Alarm-Hjernen seg på og forteller deg at du må ta deg litt mat med en gang. Når du har fått mat, lukkes Alarm-Hjernen og Belønnings-fabrikken starter slik at du føler deg mett og komfortabel.

Alarm-Hjernen og Belønnings-fabrikken er ikke i den smarte delen av hjernen:

Det er lett å lure Alarm-Hjernen til å tro at du går glipp av noe slik at du går på jakt etter noe du faktisk ikke trenger. Belønnings-fabrikken starter automatisk når du får det du leter etter. Derfor får hjernen enkelt bekreftet sin forestilling om at det var noe viktig du lette etter, selv om det kan ha vært noe du ikke trengte.

I samfunnet er det en stor konkurranse på gang som handler om å bestemme over Belønnings-fabrikken i hjernen din og i hjernen min – det kan du se i reklamefilmene hver dag. 

Det er faktisk ganske enkelt å manipulere andres hjerner og tanker når man berører følelser som handler om frykt og belønning.

Tankefest

Se for deg at du holder selskap inne i deg selv. Gjestene dine er masse tanker som kommer på besøk. Noen av tanke-gjestene blir lenge, mens andre bare stikker innom en snartur. Det er din fest og derfor vil du gjøre hva du kan for at det skal bli en god fest.

Når du oppdager at en ny gjest har kommet kan du ønske tanken velkommen - bare ved å si "Velkommen" høyt inne i deg selv … også på tross av at du kan få besøk av ubehagelige gjester, som du ikke har invitert - f.eks. sådan her: 

”Øh… selv om jeg ikke har invitert deg skal du være velkommen. Det er tydelig at du har bruk for å være her, så det er greit akkurat nå. Jeg håper du får det bedre av å være her, så bare se deg rundt ... og så må du ha meg unnskyldt da jeg også må snakke litt med de andre gjestene ... ha en god kveld ..."

Inne i hodet vårt er det ordnet slik at hvis det er uvelkomne tanker og følelser som tar for mye plass, er det best å la de være i fred på en vennlig måte – da får den tanken det bedre med seg selv. Hvis man gir uvelkomne tanker og følelser for mye oppmerksomhet, kan de vokse og bli sterkere enn godt er.

Landskap

Hei

Utenfor – der du bor – har du et landskap. Kanskje er det i byen – kanskje er det på landet.

Innenfor - inne i deg selv - i Tankenes Verden - kan du gjenskape landskapet med fantasien. Du kan lukke øynene og forestille deg at du beveger deg rundt i byen eller i naturen der du bor. Samtidig kan du – om du vil – endre landskapet. Det er mye lettere å endre et landskap inne i tankeverdenen enn det er å endre et landskap utenfor i den virkelige verden. 

Og du kan selvfølgelig også lage fantasi-landskap som er helt dine egne. Du kan lage fantasi-landskap for moro skyld, for å slappe av – og du kan også lage fantasi-landskap på alvor, for å reparere tanker og følelser.

Dette er fordi tanker er de kraftigste verktøyene som er tilgjengelige i verden. Med våre tanker skaper vi alt i livene våre. Og selv den minste tanke kan forandre livet hvis det er en tanke som føles riktig.

Det betyr blant annet at du – i ditt indre landskap – kan gjenskape en betydningsfull opplevelse fra livet ditt – og da kan du endre opplevelsen slik at den får en ny betydning. En betydning du kan bruke i livet ditt fremover.

Som eksempel kan du forestille deg at en virkelig samtale som du hadde med et menneske for kort tid siden nå foregår i fantasien på et helt annet sted. Kanskje den virkelige samtalen var der du bor eller i nærheten. Inne i tankeverdenen kan du la samtalen foregå et helt annet sted – kanskje lenger unna der du bor – et for deg trivelig sted i byen eller i naturen.

Hvis det var en god samtale kan du la samtalen dukke opp hver gang du passerer stedet inne i fantasi-landskapet ditt - og gi deg en god følelse - igjen og igjen.

Hvis det var en vanskelig samtale, så kan det hende du i stedet trenger samtalen gjemt bort et sted i landskapet der den ikke kan gjøre skade – eller du kan endre samtalen eller landskapet slik at det blir nyttig for deg.

På den måten kan du skape dine helt egne landskap i tankeverdenen. Dette er landskap der du kan bevege deg rundt og skape alle mulige typer opplevelser som kan gi deg trygghet – og som du kan bruke når du skal møte virkelighetens utfordringer i hverdagen.

Brevet

Kjære familie

Jeg trenger din hjelp.

Jeg vil ikke være lei meg eller sint.

Når jeg blir lei meg eller sint er det fordi Alarm-Hjernen har slått seg på.

Noe føles utrygt for meg. Det er ikke feil. Det er ikke noe galt med meg. Alarm-Hjernen prøver bare å ta vare på meg. 

Noen ganger merker du kanskje ikke at jeg føler meg utrygg. Du ser kanskje bare at jeg er sint eller trist. Når du ikke forstår hvorfor jeg reagerer som jeg gjør, da kan du bli bekymret og usikker – da kan din Alarm-Hjerne slå seg på. Da kan du kjefte på meg, avvise meg eller stenger meg ute. 

Hver gang din Alarm-Hjerne slår seg på, blir min Alarm-Hjerne mer følsom. Da slår den seg på for selv de minste ting. 

Jeg trenger at din Tenke-Hjerne er slått på. Jeg trenger din ro, din omsorg og din beskyttelse. På den måten kan du hjelpe meg å tenke gode tanker igjen. 

Vi er forskjellig, du og jeg. Det som føles utrygt for meg, føles kanskje ikke utrygt for deg. 

Jeg må snakke med deg om det som får meg til å føle meg utrygg. Da kan vi finne ut hvordan vi hjelper meg og trener hjernen min, slik at jeg blir glad og sterk igjen.

Tanke bobler

To tankebobler kom gående langs en sti i en park, like ved et fint lite vann. De kom forbi en benk. De trengte en pause og satte seg på benken ved siden av hverandre.

Etter en stund kunne den ene tankeboblen kjenne at det begynte å røre på seg innvendig. Den begynte å vokse og bule ut - først en plass og så en annen plass og til slutt over alt. Den ble så stor at den dyttet til den andre tankeboblen, slik at den til slutt ble most helt flat. Den var nesten helt borte. 

En gjennomsiktig tankeboble med hatt kom sprettende langs stien forbi benken. Den stoppet og så på den store boblen. "Du kan visst trenge en klem", sa den og gikk og ga den store boblen en skikkelig klem og et klapp på skulderen. Tankeboblen ble ikke opprørt. Tvert imot fant den tilbake til den størrelsen den var før. 

Da den gjennomsiktige boblen oppdaget at det var en flat-mast tankeboble på benken ved siden av, humret den og sa: "Nei, har du sett! Det var da voldsomt så flat du er! Du må nok blåses opp igjen." Og så blåste den frisk vind over den flate tankeboblen slik at den kunne bli seg selv igjen.

Og det var det. Boblen lettet på hatten sin og spratt på vei langs stien.

En strek

Det var en gang en strek. Den var helt alene. Den kunne ingenting. Den var bare en strek i luften.

En dag kom en tanke forbi. Det var en veldig leken tanke. Den så på streken. "Skal vi leke?" spurte tanken. Streken bare hang i luften og kunne ikke gjøre noe. Derfor ble den så glad for endelig å bli sett.

I ren og skjær glede la streken seg rundt tanken og gjorde den om til en tankeboble. Nå kunne tanken plutselig se seg selv.

En del av streken hang liksom litt utenfor og ned. Det var nesten som om streken hadde et snøre i tankeboblen og dro i tanken slik at de kom seg fremover.

Det magiske med tankestreken var at den også kunne fungere som en pause, slik at det ble tid til å tenke seg om. Det liker tanker. De blir liksom klokere av det.

Og sannelig fikk tanken streken til å boble av glede, helt inn i tankens innerste del, slik at den ble til fantasi og forunderlige former. 

På den måten ble tanken og streken venner. Tanken kunne bedre holde styr på seg selv og streken en mening med sin eksistens. 

Mesteparten av tiden holdt de seg på bakken, men av og til slapp de seg løs og fløy høyt opp, som en tankeboble-luftballong på eventyr. Den ene enden av snøret ble til et ballong-snøre. Fritt lekende i vinden og klar til å gripe alle muligheter og gå på oppdagelse med sin tanke på et sted hvor det var godt å være til.

Og selvfølgelig trengte de, som alle andre, av og til å være hver for seg selv, usynlige for andre og verden. Uten mål eller mening.

Kunsten å svelge en kamel

Det var en gang en mann som kom gående langs en vei. Han skulle frem i verden. Derfor så han rett frem. Han hadde vært på vei lenge og hadde fortsatt lang vei igjen. Han var litt sliten i beina og i hodet. Men det fikk bare være. Det som skulle nåes skulle gåes, både denne dagen og den neste. Han var en målbevisst mann.

Solen skinte fra skyfri himmel.

Lenger borte, et stykke fra veien, listet en kamel seg rundt seg i skyggene. Det er slett ikke lett å se kameler som lister rundt i skyggene. Og siden mannen bare så rett frem og ikke til noen av sidene, så han ingenting i det hele tatt.

Men kamelen så mannen. Derfor sluttet den å liste i skyggene. I stedet gikk den ut midt i veien og sto på tvers, mens den tygget på et par tørre tynne gresstrå som den hadde nappet i veikanten.

Der sto den, og der kom han.

Mannen hadde blikket festet i horisonten. Derfor så han ikke kamelen, som hadde stilt seg midt veibanen og blokkerte den, før den ruvet rett foran nesen hans. og der sto de to – helt stille.

Mannen ble veldig forbauset og tenkte: "hva i all verden er meningen?" Kamelen sa ikke noe. Men mannen hadde jo heller ikke spurt. Hadde han spurt, hadde han heller ikke fått svar. Om det var fordi kameler ikke snakket med gresstuster i munnen, eller at den ikke ville svare ham, eller om den ikke visste hva den skulle si – det vet ingen ...

Mannen hadde ikke bedt kamelen om noe fordi han var helt målløs. Han visste verken ut eller inn. Så vidt han kunne se, var det ingen vei utenom. Men han så da også bare fremover. Han var ikke vant til å møte kameler som var på tvers. Han visste rett og slett ikke hva han skulle gjøre og da måtte han jo prøve seg frem.

Nå er kameler noen ganske store dyr med lange ben. Og selv om denne kamelen ikke akkurat var tynn, var den heller ikke tykk. Så det var ganske mye plass mellom kamelens forbein, bakbein og mage, et stort firkantet hull rett gjennom til fortsettelsen av veien på andre siden. Det kunne mannen se fordi han jo bare så rett frem. Da kunne det vel ikke være så vanskelig å komme seg videre ...

Han dukket hodet og gikk under kamelens mage. Det skulle han ikke ha gjort. Da han var midt under magen til kamelen, sparket den godt og grundig, slik at han fløy tilbake der han kom fra, med en slik fart at han landet flatt på ryggen med nesa pekende mot himmelen.

Lenge hadde han ikke gjort annet enn å se rett frem, så nå lå han der og så rett opp i ingenting. Det hadde han ikke akkurat forventet. Mannen måtte bruke litt tid på å finne ut hva han skulle gjøre videre. Han måtte se en annen vei. det var han ikke vant til, så det gjorde litt vondt. Han prøvde å se ned. Altså ikke ned til bakken, fordi han lå jo flatt på ryggen, men ned over magen, ned mot føttene. Etter en stund, med litt øvelse, oppdaget han at han faktisk fikk det til. Der nede, for enden av føttene, sto kamelen, urokkelig, som om ingenting hadde skjedd, med et stort gap mellom benene, som det visst var helt umulig å komme seg igjennom til veien fremover.

Med mye møye og besvær kom mannen seg på bena. Han hadde ikke skadet seg noe særlig, men følte seg likevel noe forslått og fortumlet.

Nå hadde han i det minste fått respekt for kamelen. Han hadde ikke mot til å prøve samme metode igjen.

Heldigvis var han en oppfinnsom mann som både var flink til å gå og god til å snakke. Han begynte å snakke med kamelen. Nei, det er ikke sant. Han begynte å snakke til kamelen, for den sa jo ingenting. Den så ikke engang på ham. Den så rett frem den også, men på tvers. På den måten var de to like.

Mannen lot seg ikke stoppe av det. Han bare fortsatte, med det ene og det andre. Han skjelte ut, han hvisket vennlig, han sa dumme ting og smarte ting og alt mulig annet, slik at han til slutt ble helt utslitt.

Kamelen brydde seg ikke i det hele tatt. Den beveget seg ikke en millimeter. Den bare sto og gomlet på de tørre, tynne stråene sine. "Slurp, slurp", lød det hver gang den tygget på stråene som hang og slang ut av munnviken. Kamelen så rett frem. Det så ut som det bare tenkte på seg selv. Det var skikkelig på tvers!

Nå ble mannen fly forbannet. Så forbannet hadde han aldri vært før. Han ropte og skrek, slo og sparket kamelen med alt han hadde, han spyttet på den og bet i den sure pelsen, men fant selvfølgelig raskt ut at det var for mye å gape over.

Det så ærlig talt ut som om kamelen hadde blitt noe rystet av den hardhendte behandlingen. Men kamelen ristet det bare av seg og sto like bom fast og på tvers som før.

Men det fikk ikke mannen med seg. Han var blitt helt utmattet og ante ikke sitt arme råd. Han hadde til og med glemt hvor han skulle og å se rett frem. Nå kunne det uansett være det samme, for han kunne ikke kommer lenger. Uten å tenke på det, satte han seg bare ned og begynte å se seg rundt uten mål eller mening. Det gjorde kamelen litt urolig. Etter en kort stund oppdaget mannen at det ikke bare var én, men flere veier og stier rundt omkring. Han hadde ikke hatt den fjerneste anelse om.

På skrå til høyre oppdaget mannen noe som verken han eller kamelen hadde lagt merke til før. Saftig grønt gress, nam nam for kameler.

Nå var kamelen blitt urolig og begynte å flytte på beina. Den så i samme retning som mannen og fikk øye på gresset. Det så fristende, grønt og deilig ut. Kamelen gikk noen ganger rundt seg selv, bort fra veien og skrått til høyre. Bort til det grønne gresset.

Nå var veien fri og mannen kunne fortsette ferden. Litt langsommere, da han var øm og sliten etter å ha gått løs på kamelen. Men da hadde han jo også bedre tid til å se seg omkring på ferden videre. Og han hadde også fått nye ting å tenke på.

Uro

Bak et gardin hang det en uro. En slik kalles også en mobile. For den kan bevege seg. Og likevel kan den ikke gjøre så mye, fordi den sitter fast og kan ikke bevege seg av seg selv, men bare når noe skjer.

Denne uroen hadde dukker på seg som var laget av tre. De sto ikke på pinner for hverandre. Tvert imot. De hang i tynne tråder som hadde godt grep om hodet. De kunne ikke nå hverandre. Derfor ble det en ganske urolig uro.

I den ene enden hang en dukke som hadde slått hjertet. Dukken hadde blitt truffet rett i hjertet av et bittert sukkertøy.

Det var fordi det inni midten hang en annen dukke med en pose sukkertøy med ulike smaker. Dukken i midten kastet innimellom sukkertøy etter de andre dukkene. Den visste ikke hva den ellers skulle finne på, fordi den kjedet seg.

Da dukken i midten kastet sukkertøy, prøvde de andre dukkene å fange dem med munnen fordi de ikke kunne bruke hendene. Noen ganger fikk de det til, andre ganger ikke.

Det er ikke alltid lett å finne ut om ulike sukkertøy er verdt å ta vare på. Noen av sukkertøyene var bitre sukkertøy. Noen av sukkertøyene var ertende sukkertøy. Noen av sukkertøyene var søte. Noen var alt for søte.

Noen av dukkene var likegyldige og smakte nysgjerrig på alt. Noen bare spyttet ut sukkertøyene de ikke likte – og vekk var de. Noen av dukkene spyttet sukkertøyene etter de andre dukkene bare for moro skyld eller for bitter. Noen av dukkene var ikke så flinke til å spytte. Noen få av dem klarte ikke å bli kvitt sukkertøyene. De kunne sette seg fast. Noen ganger måtte dukkene bare svelge et helt bittert sukkertøy bare for å slippe å smake mer på det. Det var både godt og vondt. Og noe av det ble bare for mye.

En dag rev hun som hadde laget uroen gardinet til side og så på sine dukker.

"Dere ser noe bleke og slitne ut," sa hun. — "det må vi få gjort noe med".

Hun klippet over strengene som dukkene hang i og malte de i alle regnbuens farger og mønstre. De kunne nå se seg selv og hverandre med helt nye øyne. Ingen av dem hadde trodd at de hadde så mye moro gjemt inni seg. Etter hvert ble de limt sammen hånd i hånd slik at de sto i ring, som dansende dukker. Da ble det slutt på den uroen.

Hund

Naboen vår har en liten hund som er redd for barn. Jeg vet ikke om den er redd for voksne også.

Når jeg går forbi hagen til naboen, ser jeg noen ganger hunden gå rundt i hagen. Men mesteparten av tiden ligger den på flisene, helt stille. Noen ganger sover den, men ofte ligger den bare og ser. Jeg synes det ser søtt ut. Men det ser ikke så lykkelig ut. Jeg har aldri sett den hoppe rundt og logre med halen.

Vår nabo er en mann. Jeg synes han ser gammel ut, men jeg vet ikke hvor gammel han er. Jeg tror han har jobb. Han flyttet inn i huset ved siden av oss sent på vinteren. Det er ikke så ofte vi ser ham og han hilser heller ikke når vi passerer han. Jeg hørte en gang mamma og pappa snakke om han i stua. Jeg sto ute i gangen, men jeg skjønte ikke helt hva det var de sa. Da jeg kom inn i stua, sluttet de å snakke.

Jeg går forbi hagen til naboen min hver dag. Noen dager flere ganger. Jeg stopper ofte og ser inn gjennom porten for å se om hunden er der. Hvis den får øye på meg, løper den vekk. Det forstår jeg ikke. De andre hundene jeg kjenner kommer bort til meg og er nysgjerrige og logrer med halen. De vil bli klappet og snakket med.

Jeg vil ikke gjøre noe som gjør den hunden lei seg. En dag oppdaget jeg at hvis jeg skyndte meg å gå videre, løp den ikke vekk. Det var godt at den ikke ble så redd at den stakk av.

Fra den dagen av ble jeg mer forsiktig da jeg nærmet meg hagen. Jeg stoppet ved kanten av hekken og sjekket forsiktig om hunden var der. Da gikk jeg bare sakte forbi mens jeg så til siden inn til hunden. Etter noen dager sluttet hunden å reise seg for å stikke av. Jeg prøvde å stå stille ved porten, bare i noen sekunder før jeg gikk videre. Igjen var hunden på vakt og klar til å løpe. Etter noen dager godtok hunden at jeg ble stående en liten stund.

Jeg fikk en idé. Kanskje jeg kunne hjelpe hunden slik at den ikke ble redd i det hele tatt? Nå ble jeg stående til den reiste seg for å gå. Men så gikk jeg straks videre før den rakk å stikke av. Det var en spennende lek.

Jeg fortalte det til min mor. Hun foreslo at jeg skulle prøve å lokke hunden med en hundekjeks. Jeg spurte henne hva hundens eier ville si til det? Jeg var litt redd ham. Mamma sa at jeg ikke skulle tenke på det. Han var nesten aldri hjemme. Og jeg skulle ikke gå inn i mannens hage, men bare kaste kjeksen inn i hunden.

I lag med mamma dro vi og kjøpte hundekjeks. Dagen etter kastet jeg en kjeks over gjerdet til hunden. Den ble så forskrekket at den stakk av med halen mellom beina. Men neste gang jeg gikk forbi var kjeksen borte. Den hadde nok spist den.

Jeg ble mer forsiktig. Bare kast kjeksen forsiktig inn i hagen slik at hunden ikke blir redd. Og så gikk jeg videre. Men dag etter dag ble jeg stående igjen en stund ved porten. Og plutselig en dag reiste hunden seg og spiste kjeksen mens jeg sto ved hageporten og så på. Jeg ble virkelig glad.

Når du øver blir du flink til å kaste kjeks. Dag for dag kunne jeg få kjeksen til å falle litt nærmere hageporten. Men det var så lite om gangen at jeg trodde hunden ikke la merke til at den kom nærmere og nærmere. Samtidig begynte jeg å snakke veldig stille til hunden, men ikke så mye og ikke så høyt at den ble redd.

Jeg tror faktisk ikke hunden oppdaget at når det ble sommerferie, spiste den kjeks av hånden min gjennom hageporten mens jeg klødde den bak øret og snakket med den. Kanskje la den ikke en gang merke til at den ikke lenger var redd for barn.

Latskap

Da jeg var barn var jeg ofte på besøk hos bestemor. Hun var veldig gammel. Nå er hun død. Det skjer når man er veldig gammel. Så da er jeg ikke så veldig lei meg.

Min bestemor bodde i et gammelt hus. Hun hadde ikke krefter til å ta seg av huset og derfor var huset litt slitt, litt rotete og litt støvete. Huset var fylt med gamle ting i alle størrelser. Det var så mange ting at jeg oppdaget noe nytt hver gang jeg besøkte. Da bestemoren min døde, fikk mamma og pappa noen av tingene hennes. Jeg fikk også noen av tingene hennes. De er på rommet mitt. Når jeg ser på dem, tenker jeg på min bestemor.

Det var godt og spennende å besøke bestemor. Hun var flink til å fortelle historier og bake pannekaker. Og så hadde hun god tid. Det har gamle mennesker. Det synes jeg er rart, for de har ikke lang tid igjen før de skal dø. Men bestemoren min snakket aldri om det. Hun gjorde bare det hun skulle hver dag.

Oppe på loftet til bestemor sto et gammelt skap. Et enormt skap som ser veldig tungt ut. Jeg har aldri prøvd å løfte det, for jeg er alt for liten til det. Men jeg er helt sikker på at det er veldig tungt.

Det var et underlig skap med to store dører. Det var utskjæringer og bilder på dørene. Man kunne se at det hadde vært et fint skap. Den hadde en gang blitt malt grønt, men det meste av malingen skallet av.

Den ene døren var låst. Det var et nøkkelhull, men ingen nøkkel. Så døren kunne ikke åpnes.

Den andre døren kunne ikke lukkes. Den var litt skjev og sto alltid lit på gløtt.

Det tok lang tid før jeg turte åpne døren helt og se inn i skapet. Jeg vet ikke hvorfor jeg var redd. Kanskje var det bare fordi det var gammelt og jeg ikke visste hva som kunne skjule seg inne i skapet.

Da jeg endelig tok mot til meg og åpnet døren og så inn i skapet, ble jeg veldig overrasket. Det var en slags hule inne i skapet. Det var en stor og to små puter som man kunne sitte på. Og så var det noen små hyller. Det var bare halve hyller, slik at det ble plass til å sitte inne i skapet, men likevel plass til å sette småting i hyllene. Det var alt av plass som var i skapet. Det var en liten seilskute som ikke var ferdig. Det var et gammelt lommeur og et beger med fargestifter, en lommekniv og en skål med masse forskjellige stener. De hadde fine farger. Det var også noen små tegninger som noen hadde stiftet opp på innsiden av skapet. Noen av tegningene var fylt med detaljer. Andre tegninger var bare løse streker. Kanskje de var ikke ferdige?

Det hadde vært mus i skapet. Jeg kunne se musebæsj nederst i skapet og musene hadde gnagd hull i siden på skapet.

Hver gang jeg besøkte bestemor, gikk jeg opp på loftet og så inn i skapet. En gang forsøkte jeg å komme meg forsiktig inn i hulen, men jeg var alt for stor. Jeg prøvde å se inn gjennom musehullet. En dag tok jeg med meg en lommelykt og så igjen. Men jeg kunne ikke se noe.

 En dag, mens vi spiste pannekaker, spurte jeg bestemor om skapet. Bestemor fortalte meg at det hadde vært skapet til bestefar. Jeg kjente aldri min bestefar. Han døde før jeg ble født.

Bestemor fortalte meg at skapet var like gammelt som min bestefar. Ja, det var mye eldre enn han. Skapet hadde stått i min bestefars barndomshjem, oppe på loftet. Da han vokste opp og giftet seg med min bestemor, hadde han med seg skapet. Skapet hadde alltid stått på loftet hjemme hos dem. Den hadde aldri stått i stua deres eller på noen andre rom.

Det er latskapet hadde bestefar sagt til bestemor. Han smilte lurt til henne mens han sa det. Min bestemor ble litt stille og satt og så ut i luften. Så sa hun at bestefar ofte smilte.

Da bestefar var liten, var det alltid mye å gjøre. Også for små barn. Latskapet var bestefars lekeplass. Ofte var han så sliten at han bare sovnet inne i skapet. Latskapet var også bestefars gjemmested. Men det hjalp lite for bestefars mamma visste akkurat hvor hun kunne finne ham når han plutselig var borte. Så hentet hun ham ut av skapet og da måtte han hjelpe til igjen. Her var det ingen "kjære mor”.

Jeg spurte min bestemor hva som var inne i den andre delen av skapet, inne bak den lukkede døren. Bestemor sa at hun ikke visste noe om det. Hun hadde også spurt bestefaren min, men han visste ikke det heller. Han hadde sagt at det nok var best at de ikke åpnet døren. Bestemor forsto ikke hvorfor de ikke kunne åpne og se, men hun lot bestefar bestemme. Det var hans skap. Det kunne jeg godt forstå. Derfor prøvde jeg heller aldri å åpne døren.

Da fortalte bestemor meg at bestefar ikke var lat. Tvert imot gjorde han gjerne alt han kunne for å gjøre hver dag til en god dag. For mange år siden var han blitt for stor for latskapet. Men bestemor syntes han var flink til å ta vare på seg selv. Hun sa at han hvilte i seg selv. Så det var kanskje bra at han hadde latskap sitt da han var liten og at moren alltid fant ham.

På den tiden skjønte jeg ikke helt hva det var min bestemor mente med det.

En reise

Jeg kjenner en jente som våknet en morgen. Hun hadde hatt en merkelig og forunderlig drøm.

I drømmen oppdaget hun at hun kunne trylle seg ganske liten, slik at hun kunne stå på sin egen navle og se seg rundt. I navlen var det en liten dør. Hun åpnet forsiktig døren og gikk inn i sin egen mage. Inne var det varmt, trygt og godt. Det var ganske stille og vakkert lys. Hun fikk lyst til å reise rundt i kroppen. Så fort hun tenkte på det, lå det et teppe foran henne med farger og mønstre hun likte. Hun satte seg midt på teppet. Det løftet seg, klar til å bære henne dit hun ville.

Teppet fløy musestille langs blodårene i kroppen. Det var som å fly over små elver. Men det var ikke vann, det var det fineste røde blodet. Hun kunne se rett inn i blodet. I blodet kunne hun se mange bitte små røde blod-celler. De var akkurat som små skåler som kunne frakte mat ut til cellene i hele kroppen.

Jenta møtte også noen velopplagte hvite hjelpe-celler. De hjelper til hvis det er problemer i kroppen. Noen av de hvite hjelpe-celler er akkurat som leger som kan reparere kroppen når noe er galt. For eksempel hvis vi har slått oss og det har gått hull på huden. Noen andre hvite blod-celler er som politifolk som tar seg av kroppen dersom den blir angrepet av små bakterier. De hvite politibetjentene har noen smarte pistoler som ser ut som små vannpistoler. Når de sprayer de små bakteriene i hodet, stikker de av.

Jenta syntes det var som å reise i lag med en hel masse venner.

Da hun hadde sett nok, fløy teppet henne tilbake til navlen. Hun reiste seg og sa takk for turen. Åpnet døren i navlen, gikk ut, lukket døren etter seg og tryllet seg stor igjen.

Hun fikk en utrolig lyst til å tegne. Det var søndag. Derfor tegnet hun en hjelpecelle-familie som var hennes venner. Det ble til en liten tegneserie. Hun har vist meg tegningene. Det er derfor jeg kjenner drømmen hennes.

Seil din sjø

En sensommerdag kom en gutt gående langs en sti ned til ett vann. Det skjedde for mange år siden, den gang det ikke var så mange mennesker på jorden som det er nå. Derfor var han helt alene.

Været var ikke særlig godt vær, men det tenkte han ikke på. Han var veldig sint fordi mor og far og storebror og han selv, hadde hatt en stor krangel. Det var ikke første gang de hadde kranglet. Derfor gikk han ikke bare på stien, han trampet av gårde.

Han hadde en klump i halsen av raseri, men han visste ikke at det betydde at han var i ferd med å gråte. Det hadde han aldri prøvd. I hvert fall ikke så lenge at han kunne huske. Så han bet tennene hardt sammen og prøvde hele tiden å svelge klumpen i halsen. Han lagde ikke en eneste lyd.

Stien snirklet seg gjennom en tett skog. Den stoppet ved et hjørne like ved bredden av vannet. Det var et veldig stort vann. Så stor at du ikke kunne se til den andre siden.

Da han kom til enden av stien, rett ved bredden av vannet, stoppet han brått. Han så noe han aldri hadde sett før.

Halvt ute i vannet sto ei lita jente og holdt på å dra en liten jolle opp på bredden. Hun var litt mindre enn ham selv. Hun hadde på seg en kort brun kofte med et belte rundt livet. I beltet satt en kort kniv.

Uten å tenke over det sjekket gutten at hans egen kniv satt som den skulle i belte-sliren. Han hadde forresten aldri brukt kniven til annet enn tre og fisk. Forsiktig satte han seg på huk så han ikke skulle bli oppdaget.

Jenta dro jolla halvveis på land og strakte så hele kroppen etter anstrengelsen. Jentas jolle var mye mindre, men også mye finere enn hans egen jolle, som lå rett ved siden av.

Han hadde fått jolla for et år siden av sin storebror. Selv om det var en gammel og slitt jolle, var han godt fornøyd med den. Når han seilte i jolla kunne han selv bestemme hvor han skulle. Det trodde han i hvert fall. Jollen hans var i dårlig stand og trengte å bli fikset båre her og der.

Jenta gikk sakte rundt jolla hans og så ned i den. Hun kikket opp på krattskogen og stien. Men hun kunne ikke se ham. Til slutt satte hun seg mellom de to jollene og så ut over vannet. Der satt hun bare, helt rolig uten å foretrekke en mine. Hun ventet. Gutten visste ikke helt hva han skulle stille opp. Han ventet han også. Men ingenting skjedde.

Og så, uten å tenke nærmere over det, reiste han seg plutselig og gikk raskt den korte veien ned til jollene. Jenta hørte ham, snudde hodet, så ham og reiste seg.

Med sin aller beste guttestemme, fortsatt sint, men også litt urolig og overrasket, sa han høyt til henne: "Hvem er du? Hva gjør du her? Det er mitt vann. Det er min jolle."

Hun så rolig på ham, tok et skritt frem og trakk på skuldrene. Først sa hun ingenting. Hun så opp og ned på ham, og så rett inn i øynene hans uten å blunke. Hun hadde blå øyne.

Til slutt sa hun likevel noe mens hun pekte ut over vannet: "Jeg så deg der ute i fjor sommer. Jeg vil ikke være alene lenger. Det tok lang tid å finne deg. Jeg bor der borte."

Hun pekte langs vannet, over bukten mot øst til et punkt så langt unna at man nesten ikke kunne se det. Gutten hadde aldri vært så langt unna.

Han så ned på jolla hennes. Det var et seil og en åre i bunnen. Og en pose med mat. Han visste ikke hva han skulle si. Hun snudde seg mot jolla hans og sa: "Det er en stor jolle du har." Det eneste han fikk til å svare med, var å nikke. Så kikket han bort på jolla hennes igjen. Hun fulgte blikket hans.

"Jeg har bygget den i lag med faren min", sa hun stolt. Hun så på ham. "Jeg kan se at du er sint. Det betyr ikke noe. Skal vi seile?"

Hun pekte og gikk bort til jolla hans. "Kom igjen", sa hun og begynte å dytte jolla ut i vannet.

Sov godt

Jeg kjenner to barn. Hun heter Roberta. Han heter Buster. Roberta og Buster vil gjerne bestemme. De er faktisk ganske så sta begge to. Ofte vil de det samme, men på hver sin måte. Det er bra.

En gang i tiden, da de ikke var så store som de er nå, fikk de ikke sove. Buster fikk ikke sove fordi han var redd. Han hadde sett en ekkel film. Det var dumt siden han likte å se film.

Roberta var ikke redd. Hun fikk ikke sove fordi hun ikke hadde tid til å sove. Hun var glad og det var så mye spennende å tenke på. Roberta likte klær og tall.

Roberta og Buster har en mor og en far som de er veldig glade i. Moren og faren deres er også veldig glade i dem. Men den gangen barna ikke fikk sove, fikk ikke mor og far heller sove særlig godt. Når det var leggetid fortalte mamma eller pappa alltid en liten god-natt historie. Likevel fikk de ikke sove.

Roberta og Buster hadde hvert sitt sove-dyr. Selv om sove-dyr kalles sove-dyr, er de faktisk ikke så flinke til å sove. De bare ligger der med åpne øyne.

Så det var mange som ikke fikk sove den natten. Alle var trøtte om morgenen fordi de hadde sovet dårlig om natten.

En dag ... vel nei, en kveld, fikk Roberta en god idé. Det var hun flink til. Ideen fikk hun da hun kom til å tenke på noe som hadde skjedd på ettermiddagen. Hun hadde falt fra et tre og hadde slått kneet, noe som fikk henne til å gråte. Mor hadde pustet og strøket mildt på kneet. Kort tid etter fikk hun en fin bandasje rundt kneet. Da gikk det over slik at hun kunne leke igjen.

Om kvelden lå hun i sengen med det sove-dyret sitt, som heller ikke fikk sove. Det var synd. Derfor bestemte Roberta seg for å gjøre det samme som mor hadde gjort på ettermiddagen da hun hadde slått kneet. Roberta pustet og strøk på sove-dyret sitt. Det hjalp ingenting. Hun fortsatte å puste og stryke. Forsiktig og ganske sakte. Men selv om hun fortsatte, hjalp det ikke. 

Kanskje den må ha bandasje også, tenkte hun. Hun tok et lite skjerf som lå på klesstativet ved sengen hennes. Det var så tynt og fint at man nesten ikke kunne kjenne det. Det duftet godt. Hun surret skjerfet ganske lett rundt hodet til sove-dyret. Hun begynte å puste og stryke sove-dyret, sakte og forsiktig, om igjen og om igjen. 

Og så begynte hun å telle fordi hun likte tall. Hun talte inni seg, veldig sakte hver gang hun pustet forsiktig på det sove-dyret. Og hver gang hun pustet inn, sa hun “og" høyt i seg selv. Så det ble "En ... og ... To ... og ... Tre ... og ... Fire ... og ... Fem." Og så videre og så videre. Det var som om hver gang hun pustet forsiktig på det sove-dyret, ble luften til magisk luft som gjorde henne søvnig.

Jeg vet ikke hvor mange ganger hun klarte å telle til ti. Om det var to eller fem ganger eller ti ganger og jeg vet ikke om hun kunne huske det neste morgen. Men jeg vet at når hun våknet om morgenen, følte hun seg frisk og uthvilt Jeg vet ikke noe om sove-dyret også sov men det kunne man uansett ikke se, for det hadde jo et fint klede rundt hodet. Men Roberta vet det.

Buster kunne ikke bruke den metoden. Selv om det ikke var mye lys på rommet deres om kvelden, kunne han se og høre hva Roberta gjorde. Og at hun sovnet. Han lå fortsatt og var redd og fikk ikke sove. Men han var også sta. Når Roberta fikk til å sove, da ville han også sove og han ville også få en god idé.

Buster var en ettertenksom gutt. En natt da Roberta allerede sov, kom han til å tenke på at moren og faren hadde sagt "tenk på noe annet" den gang han hadde fortalt dem at han var redd fordi det var en sån ekkel film. Mens han lå der uten å fa sove, oppdaget han at det var akkurat det som skjedde hele tiden. Den ene tanken etter den andre kom opp i hodet hans, og så forsvant den igjen fordi den neste tanken presset på. Og så forsvant den og en ny tanke kom.

Buster ville bestemme selv. Han var like sta som søsteren sin. Derfor hadde han blitt sint på moren sin samme morgen. Han var blitt så sint at han hadde gått inn på rommet sitt og lukket døren for at mor ikke skulle komme inn og blande seg og bestemme.

Kanskje var det derfor han på kvelden plutselig fant opp et rom i seg selv, som – med store bokstaver – kom til å hete SOV GODT-rommet. Plutselig var SOV GODT-rommet der bare! Hvor det kom fra, vet vi ikke. Det betyr ikke noe. I sine tanker gikk Buster inn i SOV GODT-rommet og lukket døren. Inne i SOV GODT-rommet var det utrolig bra å være. Det var ikke så veldig mange tanker og de var ganske alminnelige. Først banket noen av de redde tankene på døren, men de fikk ikke komme inn. Det hadde Buster bestemt. Kanskje fordi han var blitt litt sint: tankene skulle i hvert fall ikke bestemme over ham! Han hadde bestemt seg for at han skulle bestemme over tankene! Det var det ingen som skulle blande seg inn i! Etter en stund dukket det opp en god tanke inne på SOV GODT-rommet. en tanke det var verdt å være i lag med hele tiden – en litt trett tanke som gjerne ville sove hos han hele natten.

Selv om det var Busters helt egen idé og derfor selvfølgelig var en veldig god idé, blandet Roberta seg uten at hun visste om det. For kvelden etter at Buster hadde funnet opp SOV GODT-rommet, oppdaget han at han lå og pustet i samme rolige rytme som sin søster. Det gjorde godt – helt inn i SOVE GODT-rommet.

Og så sovnet han.

Hva med Busters sove-dyr? Det vet vi ingenting om. Men jeg er sikker på at Buster vet.

Thorvald

Roberta og Buster bodde ved siden av en gammel mann som het Thorvald. Buster likte å besøke Thorvald. Inne i huset til Thorvald var det et rom som Thorvald kalte hulen sin. I hulen var det en seng, to stoler, en liten krakk og et lite skrivebord. På hele den ene veggen var det hyller fra gulv til tak, fylt med bøker. Det lå også hauger med bøker på bordet. Det var en annen lukt inni hulen. Ikke stygg, men bare annerledes. Buster likte å se på bøkene og bla i bøkene som hadde bilder. Han gikk i tredje klasse og kunne lese. I alle fall små bøker. Thorvald og Buster var alltid i gang med en bok. Da satt Buster på krakken mens Thorvald leste høyt. Det var oftest en bok fra gamle dager. Noe med oppdagelsesreiser og sånt. Buster likte de tykke bøkene uten mange bilder. Det var mer gøy å lage sine egne bilder inni hodet mens Thorvald leste høyt. De fikk alltid saft og en kjeks.

En natt, mens Buster lå i sengen og nesten hadde sovnet, hørte han mamma og pappa snakke inne i stua. Døren til gangen sto på gløtt slik den brukte å gjøre. Og døren fra gangen inn til stuen var også åpen. Det brukte den ikke å gjøre. Det var nok derfor Buster kunne høre mamma og pappa snakke.

Han hørte moren si: "Har du hørt at Thorvald er veldig syk?"

"Nei" sa far. "Hvordan det?"

"Jeg traff datteren hans på butikken i dag" sa mamma. "Hun fortalte at han var på sykehuset og ble undersøkt forrige uke. Dagen etter var han og snakket med legen som hadde fortalt ham at det ikke var noe de kunne gjøre".

"Skal han dø?" spurte pappa.

"Ja" sa mor.

Da sluttet mamma og pappa å snakke. Buster kunne høre mamma reise seg fra stolen lukke døren til gangen. De fortsatte å snakke men Buster kunne ikke høre hva de sa. Han lå lenge og tenkte på det han hadde hørt om Thorvald. Så kom han til å tenke på sin nye bestevenn på skolen og sovnet.

Neste ettermiddag banket Buster på døren til Thorvald som åpnet og ga Buster et klapp på skulderen og et stort smil, akkurat slik han brukte å gjøre. Sammen gikk de ut på kjøkkenet til Thorvald.

"Vel," sa han. "Har du hatt en fin dag på skolen i dag?"

"Ja," sa Buster. "Vi har lekt med tall ute i skolegården. Det var gøy".

"Det var bra", sa Thorvald.

Thorvald lagde to glass saft og tok to kjeks fra en rød boks, som sto på øverste hylle i skapet over kjøkkenbordet.

"Vel," sa han. "Vi må komme oss videre i boken. Hvis du tar saften inn i hulen, tar jeg kjeksene."

Buster nikket og tok forsiktig de to glassene med saft og bar dem inn i hulen hvor han satte dem på hjørnet av bordet. Thorvald la de to kjeksene ved siden av og satte seg i stolen sin. Boken lå klar rett ved siden av saft og kjeks.

Thorvald tok boka i hånden og åpnet den for å lese.

Da sa Buster: "Mamma sier at du er syk og at du kommer til å dø. Hun vet ikke at jeg har hørt henne si det."

"Vel ... så det sier hun" sa Thorvald. "Joda ... Det stemmer nok det".

Han satt og tenkte en stund og så fortsatte han: "Det er ikke fordi det er en stor sak. Det er noe alle mennesker opplever. Ja, ikke så ofte, riktignok. Det skjer jo bare én gang."

Thorvald tok en bit av kjeksen sin, tygget den sakte og skyller den ned med en munnfull saft. Buster gjorde det samme.

Thorvald så på Buster et øyeblikk og spurte så: "Har noen fortalt deg om å dø?"

Buster ristet på hodet.

"Vet du om noen som er død?" spurte Thorvald.

"Nei," sa Buster. "Bare på TV".

"Har du tenkt på hva det er?" spurte Thorvald.

"Jeg vet ikke," sa Buster.

Thorvald sa noen ganger rare ting og stilte rare spørsmål. Det var det som var fint med Thorvald.

"Da så. La meg fortelle deg hva jeg synes om den saken, sa Thorvald. "For det første dør de fleste først når de er gamle og klar for det. Når du skal dø, er det ikke så mye tid igjen hvor du kan oppleve noe fint og godt. Derfor tror jeg at man må gjøre det man kan for å få gode opplevelser helt til siste sekund. Det kan godt hende at du ligger syk i sengen din og at du derfor ikke kan gjøre noe. Men da må du tenke på noe godt".

"Da kan du bare tenke på å dra på oppdagelse," sa Buster. "Som når vi leser i boken".

"Det er akkurat det du kan" sa Thorvald, lente seg litt frem og smilte stort til Buster. "Og vet du hva – når du tenker på å dra på oppdagelse, hjelper det også når man er syk. Du vet godt at når du er syk, kan man få vondt i kroppen sin. Vi er heldige å bo et sted der vi har dyktige leger og sykepleiere som hjelper oss. Og vi kan få tak i noen gode piller så det ikke gjør så vondt – og det blir ekstra godt når man drar på oppdagelsesferd med tankene sine. Det er en veldig god idé, min venn."

Buster nikket, tok kjeksen og tok en matbit. Thorvald gjorde det samme.

Det gikk litt tid. Da spurte Thorvald: "Har du vært i kirken"?

"Ja," sa Buster og nikket. "Til jul".

"Så du har hørt om Gud og Jesus og Bibelen?"

Buster nikket igjen.

"Har du hørt om sjelen?"

Buster satt og tenkte litt og ristet så på hodet.

"Nå skal du bare høre," sa Thorvald og pekte. "Bare se på bordet ... Hva kan du se?"

"Saft," sa Buster.

"Nøyaktig. Hvem kan se saft?"

Buster så overrasket på Thorvald og sa: "Det kan jeg, så klart".

"JA", sa Thorvald. "Det er riktig! Prøv nå å løfte en arm."

Buster løftet høyre arm halvveis opp.

"Hvem bestemte at det var den armen du skulle løfte?" spurte Thorvald

"Vel ... selvfølgelig gjorde jeg det," svarte Buster.

"Ha ...", lo Thorvald og sa: "Nå har du sagt JEG to ganger".

Så ble han mer alvorlig, lente seg litt frem og løftet hendene opp til hverandre, og formet en usynlig kule med hendene sine. Han så på hendene og deretter på Buster.

"Inne i deg og i meg og i alle andre", sa han sakte og flyttet hendene med den usynlige kulen mot Busters hode, "det er et JEG som er usynlig. Det er sjelen. Jeg tror at JEG og sjelen er det samme. Det er JEG`et eller sjelen som opplever og bestemmer. Er det underlig?"

"Nei, hvorfor skulle det være det?" sa Buster.

"Enig" sa Thorvald og fortsatte: "Dette ordet, sjel, har blitt litt gammeldags og umoderne. Noen vil heller bruke et langt flott ord. Det ordet er bevissthet. Det bryr jeg meg lite om. Det er noen kloke mennesker som er i ferd med å finne ut at bevissthet er noe som finnes overalt. Den er bare usynlig - som luft og alt mulig annet usynlig, men det er der uansett. Jeg kaller vanligvis de smarte hodene for F-mennesker: filosofer, forskere, fysikere.”

Buster satt og så nysgjerrig på Thorvald, men sa ingenting. Det er vanskelig å vite om Buster skjønte hva Thorvald snakket om, men vi vet at Buster likte at Thorvald fortalte om rare ting.

Thorvald humret litt. Så formet han på nytt en usynlig kule, løftet den høyt i været og sa: "Det er noen mennesker som har opplevd at de holdt på å dø og da døde de ikke helt likevel. Da de våknet igjen kunne de merke at det var som å reise ut av kroppen og se på seg selv ovenfra. De sa alle at det var en fantastisk opplevelse. Det er vel også en slags oppdagelses-reise. Så vet du hva jeg tror på?"

Buster sa fortsatt ingenting.

"Jeg tror på", fortsatte Thorvald. "at når jeg dør, flyr sjelen min opp i luften og da kan jeg fly akkurat dit jeg vil. Det kan også være at jeg møter andre sjeler, da er vi bare usynlige sammen. Jeg synes det er greit. Og det er i hvert fall ingenting å være redd for."

Da spurte Buster: "Skal du gå opp til Gud i himmelen?"

"Nei," sa Thorvald. "Jeg tror ikke det. Jeg tror ikke det finnes en Gud."

"okei ..." sa Buster og la hodet litt på skrå.

"Vel" sa Thorvald, "jeg vet at mange mennesker i verden tror på guder, men det betyr ikke nødvendigvis at de finnes. Det trenger heller ikke være feil. Det er også fint nok at vi bare ikke vet om det finnes guder. Jeg tror at det er sjeler overalt, men jeg tror ikke at det er én som bestemmer alt. Gud ble oppfunnet av mennesker for å bruke Guds ord til å herske over andre. Det er ikke bra i det hele tatt og det er min mening om det. Men jeg vil også si at hvis det noen gang har vært en mann som het Jesus, så var det en veldig god idé han fikk - det med at vi skal være gode mot hverandre.

Buster nikket.

"Det synes jeg også," sa han.

"Vel," sa Thorvald. "Skal vi se å komme videre med boken vår".

Han åpnet boken igjen og begynte å lese. En måned senere døde Thorvald. Buster og Roberta og deres mor og far deltok i begravelsen. Mens de sto utenfor kirkegården og kisten med Thorvalds døde kropp sakte ble senket ned i graven, gikk Buster noen skritt frem og så ned i gravhullet ned til kisten nederst. Så gikk han tilbake og tok faren i hånden.

Da de forlot kirkegården, sa faren til ham: "Det er litt rart at Thorvald nå ligger nede i jorden."

"Hvorfor?" sa Buster. "Han er jo død."

Mens de gikk videre, så han sidelengs opp mot himmelen over tretoppene og smilte hemmelighetsfullt til vennen sin.